På siste dag i Palestina besøkte vi Betlehem, med en fantastisk gamleby og en av Palestinas mest spesielle byer. Ikke bare for de Jesus og kong Davis angivelig ble født her, men også fordi mange palestinere her er kristne. Her føler man seg virkelig som å være i bibelhistorien.

 

Betlehem er naboby til Jerusalem, kun 10 km sørover, men byen er snart omringet av ulovlige bosettinger, og dermed avskåret fra Jerusalem. Vi passerte bl a den enorme kontrollposten mellom de to byene, og det var ikke noe pent syn. Tanken på den fornedringen titusenvis av palestinerne må gjennom hver dag, får deg til å bli rasende.

 Som vanlig blir vi imponert over ungdommenes glød og pågangsmot. Vi møtte nok en av Norsk Folkehjelp sine partnerorganisasjoner. Students Forum Institute, SFI, er en palestinsk ungdomsorganisasjon som jobber for at ungdom skal få medvirkning og innflytelse i bl. a politiske institusjoner, som bydelsutvalg og bystyre. De driver trening av ungdommer, ikke bare studenter, i mange ferdigheter. Debatteknikk, kommunikasjon og kreativ tenking, de driver sommerleirer, undervisning i språk, service, frivillig arbeid osv. De er en uavhengig, ikke statlig og non-profit organisasjon.

De engasjerer omtrent 2000 frivillige ungdommer i arbeidet sitt. Generalforsamlingen, der alle kan delta, velger et styre på 9 av de frivillige. Så er det noen få ansatte som driver kursarbeidet og det praktiske. Målet med mye av arbeidet er å gi ungdommene selvtillit nok til å ta på seg verv, tale i forsamlinger, fremme sine synspunkter osv. Spesielt mange jenter trenger slik trening, og vi fikk møte noen av dem. De jobbet mye lokalt i sine bydeler/landsbyer for å få ungdom til å engasjere seg. Men de jobbet også mye med å ta vare på den palestinske identiteten og kulturen og historien.

De var aktivister på mange områder, bl a i kampen mot annektering av jord. De arrangerte demonstrasjoner mot slike planer og plantet oliventrær på områder som Israel prøvde å overta ulovlig. Hvis foreldrene, spesielt til jentene, var skeptiske til arbeidet dere, ble de invitert til å overvære med på kursene.

De var veldig stolte av å ha blitt nr 2 i en nasjonal debatt-konkurranse i år. De hadde oppnådd mye på de 10 årene de har eksistert. De fikk opprettet et palestinsk ungdomsparlament og de har fått i gang viktige ungdomsfora i lokalpolitikken, der bystyret/kommunestyret har møter med ungdomsrådet for å diskutere ungdommens saker. I et samfunn der over 30 % av befolkningen er ungdommer, men der gamlekara har all makt, så er slikt ungdomarbeid gull verd. Vi hadde en flott gjennomgang og en virkelig god dialog med denne gjengen. En av de beste møtene vi har hatt. 

Og med denne optimistiske vinklingen er siste blogg fra Palestina i denne omgang publisert  

 

Møte med kvinnene i Palestina er alltid en stor opplevelse. Jeg blir stadig imponert over pågangsmotet og innsatsen de viser under svært vanskelige forhold. Det står det respekt av. Og møte med de flotte og sterke kvinnene i  El-Khalil (Hebron) er intet unntak. Jeg kan ikke annet enn å bli glad i disse damene. Og de på sin side er veldig glade for få besøk av oss, både Palestina-ambassadørene i Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. De sier at dette samarbeidet og disse besøkene betyr mye for dem.

Vi møtte kona til en martyr, Ishrin, som fortalte om hvor vanskelig det er å være alene med ansvaret for små barn. Mannen ble drept av en «gassbombe», uvisst av hvilken type. Han var en aktivist i kampen mot Muren. Hun fortalte hvordan ungene måtte passere flere israelske kontrollpunkter, dvs. veisperringer betjent av væpnede israelske soldater, på vei til og fra skolen. Barna ble ofte trakassert av soldatene eller av de israelske okkupantene i byen. Vi fikk selv se elever som så vidt torde passere et slikt punkt rett ved skolen sin. Skal tro hva slags traumer disse barna vokser opp med.

 

Vi fikk møte en kvinne, Alaa Eisa,  som ble arrestert som 17 åring, og endte opp med å sitte i fengsel i 2 år, etter først å ha blitt plassert i isolat i 14 dager, og utsatt for brutale forhør. Hun ble i løpet av disse to årene jevnlig ført frem for domstolen, og ble da ofte purret midt på natten for å fraktes til rettssalen.

Vi møtte Iman, som jobbet opp mot, og sammen med flere deler av fagbevegelsen, som fortalte hvor viktig organisering var og hvordan de jobbet med det. Hun fortalte om 17% arbeidsledighet, og lav yrkesdeltakelse blandt kvinner, kun CA 19%. Hun fortalte om underbetaling, lange arbeidsdager og manglende arbeidskontrakter for kvinner,  i tillegg til trakassering.  

Alle disse kvinnene, og mange andre var blitt aktivister i UPWC, Union of Palestinien Women Commitees.  UPWC gjør en flott jobb med å skolere og motivere kvinner til å kjempe for sine rettigheter. Som en av kvinnene uttrykte det, så er palestinske kvinner dobbelt undertrykt, både som kvinner og som okkupert folk. I Norge ville vel kvinneaktivister sagt at de palestinske kvinnene var trippelt undertrykt.

De beskrev en virkelighet både privat og i arbeidslivet, med lav yrkesdeltakelse, diskriminering (både på lønn- og arbeidstid), trakassering osv. Det er ikke så lenge siden situasjonen i Norge var omtrent der. De ble møtt med argumenter om at dette er ikke arbeid som en kvinne kan gjøre. Noen norske kvinner som har levd en stund kjenner nok igjen denne retorikken.

Til tross for denne situasjonen, med en patriarkalsk kultur og en fremmed okkupasjonsmakt over der igjen, så jobbet de tålmodig for å endre situasjonen for palestinske kvinner.

Akkurat nå jobbet de med diverse 8. mars arrangementer rundt om kring på hele vestbredden. Litt annerledes enn hos oss, men de skulle bl. a demonstrer mot israelsk annektering av jord i en landsby. De jobbet også med en kampanje for å få på plass en likestillingslov, og de jobbet med å forbedre arbeids- og sosialloven.

Dette er kun smakebiter av det vi fikk høre. Jeg håper kvinner, og menn, over hele verden, vil støtte de palestinske kvinenes kamp i 8. mars-togene rundt omkring. Dette er internasjonal solidaritet, også kvinnesolidaritet.