En dag i Ole bussførers liv

Jeg slår plutselig opp øynene. Det er mørkt i rommet. Hva er klokka? Gløtter på telefonen, og den viser 04.30. Ok, da våknet jeg også i dag før vekkerklokka. Jeg må ha en ekstra sans, en innebygget klokke, som slås på når jeg stiller inn telefonen på vekking om kvelden.  Det er merkelig, men jeg våkner nesten alltid noen minutter før vekkerklokka slår inn, uansett om den er innstilt på 04.30 eller 07.30. I dag var det 10 minutter før. Jeg hadde klokka på 04.40. Vel, i dag er det ingen grunn til å ikke stå opp, så jeg tasser ut på badet. 10 minutter ekstra om morran er gull verd for meg. Da får jeg tid til å bla gjennom avis før jeg må dra, hvis den er kommet på døra da. Men noen dager er jeg ikke like utvilt, og da ligger jeg ofte og venter til mobilklokka ringer. Da tenker jeg at hvorfor i alle dager har jeg valgt et slikt yrke? Men så tenker jeg at jeg er heldig som ikke er flybussjåfør eller trafikkleder, for da måtte jeg stått opp enda to timer tidligere. Glemmer aldri historien en kollega som nettopp var forfremmet til trafikkleder fortalte. Han drar seg ut av dyna klokka kvart på 3 om natta, da kona gløtter på øyet og sier: «du er sikker på at du er blitt forfremmet da?»

Vel, jeg får unna morgenstellet og får i meg en brødskive. Må ha litt mat i magen for å fungere skikkelig. Tidligere måtte jeg også ha kaffe til frokosten, men den har jeg kuttet ut. Venter til første turen med å ta kaffekoppen. Gløtter på gradestokken på kjøkkenvinduet, den viser 15 minus. Huff da, vinteren vil ikke slippe taket, så jeg finner frem superundertøyet, eller stillongsen, som vi kalte det i gamle dager. Gidder ikke fryse på meg «kattunger», så jeg får heller ta den av etter hvert.

Avgårde til jobb. Det tar ca. 20 minutter, så jeg har noen minutter å gå på når jeg kommer frem. Hater å være seint ute. Blir bare stress ut av det. Veksler et par ord med noen kolleger, for å sjekke om det er noen ruter som har omkjøringer eller andre endringer.

img_buss02

Ut i bussen. Spent når det er så kaldt om den er godt nok varmet opp. Ikke glovarm i dag, heller litt «pisslunka», men det holder. Har forresten hatt varm buss hver dag i hele vinter. Systemet fungere faktisk ganske bra. Det er elektronisk styrt, men med manuell kontroll som fanger opp de fleste feilene. Og det er bra, for noe av det værste en bussfører vet, er kald vogn om morran. Da blir det en dårlig start på dagen, enten du velger å kjøre ut med den kalde vogna, og satser på at den blir varm snart. eller du ber om å få ny vogn. For da blir du forsinket på rutestarten.   Gæli bli det uansett.

Før jeg kjører ut fra anlegget, tar jeg et par ekstra tester på bremsene. Jeg hadde et uhell for et par år siden, der bremsene ikke virka som de skulle, og det sitter i ennå.

Men i dag er alt greit og jeg kommer frem til oppstartsholdeplassen 4 minutter før avgang. Innrømmer at  jeg lar vogna stå å gå, selv om grensa er 2 minutter på tomgang. Når det er 15 minusgrader og ikke full varme ennå, så tar jeg sjansen. Skal jo tross alt sørge for at passasjerene møter en varm buss også, når de kommer hutrende inn fra kulden. På første turen er det ikke så mye folk. På avgang 05.41 er det stort sett bare arbeidsfolk som er med. Mest damer, som vanlig. Flere som er litt mørkere i huden enn meg. Kanskje noen er renholdere på vei til tidlig jobb. Prøver å være ekstra hyggelig på første turene, fordi dette er jo mine egne, de er i samme klasse som meg. Og så fortjener folk som står  opp så tidlig å få en fin start på dagen. Det er utrolig hva et lite smil, et hei eller bare et nikk gjør av forskjell. Det er faktisk så enkelt at et smil trigger et smil tilbake. Det er utrolig vanskelig å ikke smile tilbake når noen smiler til deg. Og da får vi begge en bedre start på dagen. Litt ut i løypa kommer det på en ung mann i arbeidsklær. Tenker at han sikkert er lærling i et byggfag. Jeg morer meg av og til med å gjette hva passasjerene gjør, og på vei ut av sentrum så kommer det på en gjeng blide damer som prater livlig seg imellom på et språk som jeg ikke forstår. De hilser og smiler tilbake år jeg sier hei, og jeg gjetter på at de kommer fra nattevakt på sykehuset. Flere av dem sier «ha det» når de går av bussen. En riktig fin start på dagen. Så er jeg fremme på hvilebua og har 13 minutter til å få i meg dagens første kaffe. Det smaker himmelsk, til tross for at den er beksvart. Jeg tror det må jobbe mange «jordmødre» her, etter kaffen å dømme. Kaffen koker vi etter hvert som det blir tomt, og nåde den som ikke setter på ny kaffe når han har tømt siste skvetten.

Neste tur går fint, fortsatt ikke stappfullt. Nå kommer det på en ny gruppe passasjerer, kontor- og butikkfolket. Ser det litt på klesveien, de er liksom litt finere kledd. Fortsatt mest damer, og det er greit for meg som heterofil mann. I hvilket annet yrke får du smil og hilsninger fra så mange flotte damer i alle aldre, farger og fasonger i løpet av en dag? Så kommer skoleelevene. Noen reiser med egne skolebusser, men veldig mange reiser også til og fra skolen med vanlig rutebuss. Prøver å passe ekstra godt på de minste elevene. Sier hei og prøver å få dem til å føle seg velkommen om bord. Holder et ekstra øye på innvendig speil, for å være sikker på at det er rolig i baksetet. De litt større elvene hilser ikke alltid tilbake. Noen av gutta er så «tøffe» at de ikke kan hilse på en bussjåfør, og noen av jentene er så blyge at de ikke tør møte blikket mitt. Synes litt synd på disse tenåringene, som strever med å finne seg selv og sin plass i livet. Tror mange er veldig usikre på seg selv, og dekker dette bak en maske.

På neste tur kommer studentene. Også her er det flest damer. De er stort sett meget hyggelige og hilser ofte å eget initiativ når de kommer på bussen. Nå blir det stappfullt, og mange må stå. Men det ser ut til at alle er fornøyd med at de får bli med slik at de kommer frem til forelesningene.

Pause. Spisepause. Kollegaen som avløser starer dagen sin nå, og skal holde på til kl 17.59. Jeg er ferdig kl 14.03. Sånn er vår arbeidsdag. Tidsstudert ned til minste minutt. Ikke et minutt som «går til spille» for arbeidskjøper. Men spisepausen på kantina er dagens høydepunkt. Skjønt det er lenge siden det var kantinedrift på gammelkantina i midtbyen, nå er det kun spiserom. Men vi kaller det fortsatt kantina. Og den har i alle de år vært det viktigste treffpunktet for sjåførene i Trondheim. Fra neste å forsvinner den dessverre, så vi lurer på hvordan livet blir uten den.  

Den første jeg treffer på kantina er en god kamerat som kom hit som flyktning for mange år siden. Shalam aleikum rekker jeg å si før han oppdager meg.  En intern gag oss imellom. Ingen av oss kan arabisk, men han er muslim og vet at jeg er engasjert i palestinernes sak. Så for noen år siden begynte han å hilse på denne måten. Det var omtrent samtidig som han ga meg oppnavnet Mulla Berg. Og da kommer diskusjonen inn på oppnavn. Vi har hatt mange kolleger med oppnavn gjennom tidene. Rykk og napp, hår og skjegg og texas, for å nevne noen. Men det mest berømte gjennom alle tider, forteller en av veteranene, er «to rom og kjøkken». Ettersom det sitter flere nye kolleger det, så må han fortelle. Dette var en trikkefører som fikk dette oppnavnet. Det er mange år siden nå. På den tida måtte føreren rope opp holdeplassene via en mikrofon. Og en dag kom det på en kollega som ble stående å prate og føreren ropte holdeplasser mens han fortale kollegaen om den nye leiligheten han hadde kjøpt. Kollegaen spurte om hvor stor leiligheten var og trikkeføreren svarte «to rom og kjøkken« via mikrofonen, så det ljomet i hele trikken. Han ble kjent i hele byen under navnet «to rom og kjøkken».

Og når noen forteller en god historie så kommer det ofte flere som hiver seg på. Og dette er noe av det som gjør kantina så viktig. Har får du påfyll og latter og gode historier, og det gjør hverdagen mye lettere. Du kommer ofte ut igjen med nye krefter.

Men så kommer det inn en kollega som ikke ser særlig bra ut. Han ser rett og slett litt tufs ut. Hva er det som plager deg da sier jeg. Har nesten ikke sovet i natt sier han. Fikk «skitkjeft» av en voksen passasjer i går, og det var virkelig ikke fortjent. Skal ikke gå i detaljer her, men det gikk skikkelig inn på han, så han ble liggende våken å tenke og irritere seg over episoden i hele natt. Han får flere gode råd. Du må ikke legge på deg slike episoder. Men det er lettere sagt enn gjort. De fleste av oss blir påvirket av slike episoder, spesielt når det føles blodig urettferdig. Dette er også en del av hverdagen vår. Noen ganger får vi urettmessig kjeft, og da er det godt «å få det» ut blant kollegaene på kantina. Så kan vi fylle på med flere liknende episoder og «offe» oss over håpløse passasjerer en stund. Fin måte å avreagere på.

Men så er det en av de nye som klager over kor mye bråk det er i en del av Volvobussene våre. Det er en vifte som lager utrolig mye støy og som starter i ett sett. Han får selvsagt et godt tips. Trykk 3 ganger på femte knappen i andre rad, så stopper vifte. Mange av bussene har sine særegenheter, og på kantina får du gode tips om hvordan du kan håndtere disse. Denne dagen er vi ellers innom Mee to kampanjen, og et par av gutta mener det nå blir håpløst å flørte med damene. Jeg svarer nok litt skarpere enn nødvendig, når jeg påpeker at denne kampanjen ikke handler om flørting, men om menn i maktposisjoner som utnytter sin posisjon overfor spesielt yngre damer. Vi er ikke nødvendigvis enige om alt, men vi greier stort sett å diskutere saklig. Og blir det usaklig, så er det ofte en som kan dempe gemyttene med en spøkefull tone. Lønnsoppgjøret er også tema, det nærmer seg vårens vakreste eventyr? Selv om alle parter har signalisert at det er rom for reallønnsvekst i år, så er ikke forventningene så høye. Det blir vel en krone eller tre sier en. Bussførere er nøkterne folk. Men det er mange som kan tenke seg å ta en kamp i år, for en skikkelig lønnsøkning. Eller helst blir det vel neste år, når det er hovedoppgjør. Mellomoppgjøret i år vil vel ikke gi noe særlig uttelling.

Men plutselig husker jeg på klokka, tida er ute. Jeg må springe ser jeg, for bussen går om 3 minutter. Ha en fin dag. I Munkegata kommer bussen jeg skal løse av noen minutter etter passeringstida, som vanlig. Ny rute etter pause. Første tur er rolig, alle studentene, skoleelevene og arbeidsfolket er kommet seg dit de skal. Neste pulje er pensjonistene og mødre og fedre i fødselspermisjon, og de kommer på nå og utover dagen. På andre turen kommer det på en barnehage som skal på tur. De har en egen ordning så de kan reise gratis mellom klokka 9 og 14, og det er det mange som benytter seg av. jeg vil at alle barnehagebarna skal få sitteplass, så da må jeg omrokere litt i bussen. Jeg spør om de som sitter bakerst kan være så vennlig å flytte fremover, slik at vi får barnehagen samlet på de bakerste setene. Det er for at voksne skal kunne ha kontroll med ungene. Dette tar jo litt tid, men alle bidrar til at det går greit. Alle skjønner at dette er viktig og riktig.  Det er slik jeg vil ha det på bussen min. Samarbeid med passasjerene er utrolig viktig for at dette skal fungere i alle situasjoner. Derfor liker jeg heller ikke at de skal kalles kunder, for det skaper liksom et oss og dem. Vi må faktisk spille på lag om dette skal fungere bra. Litt senere kommer det på en mann med en barnevogn og en litt større unge, kanskje 4-5 år. Hun rekker ut armen i god tid og holder den ute til bussen har stoppet. Så flink du er til å varsle sier jeg når hun kommer på. Hun smiler og tar stolt frem eget busskort som hun holder mot leseren. All honnør til pappaen som lærer ungen gode bussvaner.

Resten av skiftet går som en drøm. Sola kommer fem og varmer opp litt. Kjenner litt trøkk i ryggen på slutten av skiftet, men det er ikke uvanlig med mange år i dette yrket. Må prøve å legge inn en liten treningsøkt tenker jeg. Avløsningen kommer presis kl 14.03 og jeg kan logge av nok en arbeidsdag.

 

 

 

 

Betlehem- gammel historisk by, men ungdommen er håpet

På siste dag i Palestina besøkte vi Betlehem, med en fantastisk gamleby og en av Palestinas mest spesielle byer. Ikke bare for de Jesus og kong Davis angivelig ble født her, men også fordi mange palestinere her er kristne. Her føler man seg virkelig som å være i bibelhistorien.

 

Fødselskirken
Fødselskirken

Betlehem er naboby til Jerusalem, kun 10 km sørover, men byen er snart omringet av ulovlige bosettinger, og dermed avskåret fra Jerusalem. Vi passerte bl a den enorme kontrollposten mellom de to byene, og det var ikke noe pent syn. Tanken på den fornedringen titusenvis av palestinerne må gjennom hver dag, får deg til å bli rasende.

 Som vanlig blir vi imponert over ungdommenes glød og pågangsmot. Vi møtte nok en av Norsk Folkehjelp sine partnerorganisasjoner. Students Forum Institute, SFI, er en palestinsk ungdomsorganisasjon som jobber for at ungdom skal få medvirkning og innflytelse i bl. a politiske institusjoner, som bydelsutvalg og bystyre. De driver trening av ungdommer, ikke bare studenter, i mange ferdigheter. Debatteknikk, kommunikasjon og kreativ tenking, de driver sommerleirer, undervisning i språk, service, frivillig arbeid osv. De er en uavhengig, ikke statlig og non-profit organisasjon.

De engasjerer omtrent 2000 frivillige ungdommer i arbeidet sitt. Generalforsamlingen, der alle kan delta, velger et styre på 9 av de frivillige. Så er det noen få ansatte som driver kursarbeidet og det praktiske. Målet med mye av arbeidet er å gi ungdommene selvtillit nok til å ta på seg verv, tale i forsamlinger, fremme sine synspunkter osv. Spesielt mange jenter trenger slik trening, og vi fikk møte noen av dem. De jobbet mye lokalt i sine bydeler/landsbyer for å få ungdom til å engasjere seg. Men de jobbet også mye med å ta vare på den palestinske identiteten og kulturen og historien.

De var aktivister på mange områder, bl a i kampen mot annektering av jord. De arrangerte demonstrasjoner mot slike planer og plantet oliventrær på områder som Israel prøvde å overta ulovlig. Hvis foreldrene, spesielt til jentene, var skeptiske til arbeidet dere, ble de invitert til å overvære med på kursene.

De var veldig stolte av å ha blitt nr 2 i en nasjonal debatt-konkurranse i år. De hadde oppnådd mye på de 10 årene de har eksistert. De fikk opprettet et palestinsk ungdomsparlament og de har fått i gang viktige ungdomsfora i lokalpolitikken, der bystyret/kommunestyret har møter med ungdomsrådet for å diskutere ungdommens saker. I et samfunn der over 30 % av befolkningen er ungdommer, men der gamlekara har all makt, så er slikt ungdomarbeid gull verd. Vi hadde en flott gjennomgang og en virkelig god dialog med denne gjengen. En av de beste møtene vi har hatt. 

Og med denne optimistiske vinklingen er siste blogg fra Palestina i denne omgang publisert  

Palestinas fantastiske kvinner

Nr 2 fra venstre er Alaa Eisa. nr 4 er Iman og helt til høyre Ishrin
Nr 2 fra venstre er Alaa Eisa. nr 4 er Iman og helt til høyre Ishrin

 

Møte med kvinnene i Palestina er alltid en stor opplevelse. Jeg blir stadig imponert over pågangsmotet og innsatsen de viser under svært vanskelige forhold. Det står det respekt av. Og møte med de flotte og sterke kvinnene i  El-Khalil (Hebron) er intet unntak. Jeg kan ikke annet enn å bli glad i disse damene. Og de på sin side er veldig glade for få besøk av oss, både Palestina-ambassadørene i Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. De sier at dette samarbeidet og disse besøkene betyr mye for dem.

Vi møtte kona til en martyr, Ishrin, som fortalte om hvor vanskelig det er å være alene med ansvaret for små barn. Mannen ble drept av en «gassbombe», uvisst av hvilken type. Han var en aktivist i kampen mot Muren. Hun fortalte hvordan ungene måtte passere flere israelske kontrollpunkter, dvs. veisperringer betjent av væpnede israelske soldater, på vei til og fra skolen. Barna ble ofte trakassert av soldatene eller av de israelske okkupantene i byen. Vi fikk selv se elever som så vidt torde passere et slikt punkt rett ved skolen sin. Skal tro hva slags traumer disse barna vokser opp med.

 

Vi fikk møte en kvinne, Alaa Eisa,  som ble arrestert som 17 åring, og endte opp med å sitte i fengsel i 2 år, etter først å ha blitt plassert i isolat i 14 dager, og utsatt for brutale forhør. Hun ble i løpet av disse to årene jevnlig ført frem for domstolen, og ble da ofte purret midt på natten for å fraktes til rettssalen.

Vi møtte Iman, som jobbet opp mot, og sammen med flere deler av fagbevegelsen, som fortalte hvor viktig organisering var og hvordan de jobbet med det. Hun fortalte om 17% arbeidsledighet, og lav yrkesdeltakelse blandt kvinner, kun CA 19%. Hun fortalte om underbetaling, lange arbeidsdager og manglende arbeidskontrakter for kvinner,  i tillegg til trakassering.  

Alle disse kvinnene, og mange andre var blitt aktivister i UPWC, Union of Palestinien Women Commitees.  UPWC gjør en flott jobb med å skolere og motivere kvinner til å kjempe for sine rettigheter. Som en av kvinnene uttrykte det, så er palestinske kvinner dobbelt undertrykt, både som kvinner og som okkupert folk. I Norge ville vel kvinneaktivister sagt at de palestinske kvinnene var trippelt undertrykt.

De beskrev en virkelighet både privat og i arbeidslivet, med lav yrkesdeltakelse, diskriminering (både på lønn- og arbeidstid), trakassering osv. Det er ikke så lenge siden situasjonen i Norge var omtrent der. De ble møtt med argumenter om at dette er ikke arbeid som en kvinne kan gjøre. Noen norske kvinner som har levd en stund kjenner nok igjen denne retorikken.

Til tross for denne situasjonen, med en patriarkalsk kultur og en fremmed okkupasjonsmakt over der igjen, så jobbet de tålmodig for å endre situasjonen for palestinske kvinner.

Akkurat nå jobbet de med diverse 8. mars arrangementer rundt om kring på hele vestbredden. Litt annerledes enn hos oss, men de skulle bl. a demonstrer mot israelsk annektering av jord i en landsby. De jobbet også med en kampanje for å få på plass en likestillingslov, og de jobbet med å forbedre arbeids- og sosialloven.

Dette er kun smakebiter av det vi fikk høre. Jeg håper kvinner, og menn, over hele verden, vil støtte de palestinske kvinenes kamp i 8. mars-togene rundt omkring. Dette er internasjonal solidaritet, også kvinnesolidaritet. 

 

Tørre tall- dramatiske konsekvenser


Våre verter fra UAWC
 

Møtet med FN organisasjonen OCHA, United Nations Office for the Coordinatiaon of Human Affairs, er alltid nyttig. De dokumenterer det som foregår på Vestbredden og I Gaza. 2,9 mill palestinske innbyggere på Vestbredden. Over 600 000 ulovlige israelske bosettere. 42,7 % av Vestbredden er annektert av Israel, og er helt utilgjengelig for palestinerne.

Muren bygges ikke etter grensen fra 1967, og stjeler 15% av VB. Militære soner utgjør 18 % av VB. Naturreservater utgjør 10 %.  Da blir det ikke mye igjen å bygge en stat på.

I Gaza bor det 1,9 mill palestinere, hvorav 70 % er flyktninger, på et område som er litt større enn Trondheim kommune. Mellom 3-400 palestinere slipper ut eller inn i løpet av en dag i gjennomsnitt via grenseposten Eretz mot Israel. Hvor mange beveger seg ut og inn i Trondheim på en dag? Titusenvis.

Osloavtalen garanterte fiskerne i Gaza 20 nautiske mils fiskrigrense. Nå er den redusert til 6. Og antallet fiskere er redusert med 70 %.

Dette er de tørre tall, men bak disse tallen lever det mennesker som du og jeg, som får sine liv forvansket og ødelagt av en ulovlig okkupasjon og ulovlig annektering av land.

Vi møtte noen av dem i landsbyen Jayyous, helt på grensa av Vestbredden. Muren ble bygget, riktig nok som et høyt nettinggjerde med piggtråd, og ikke en 9 meter høy betongmur, men virkningen er den samme. Bønder som får jorda si plassert på feil side av muren, får enorme problemer med å produsere det som de skal dyrke. Granseporter som kun åpnes i noen minutter hver dag, nesten umulig å få passerseddel, israelere som slipper inn villsvin og griser på jordene til palestinerne osv. I praksis er mye av denne jorde tapt for palestinerne. Men mange sloss mot dette, bl a gjennom organisasjonen Union of Agricultural Work Committe, som er en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Palestina. UAWC jobber for å gi bøndene en mulighet for å slå tilbake. De arrangere demonstrasjoner, gir juridiske råd, oppretter kvinnekooperativer osv. Vi ble imponert over det de får til med små midler. I landsbyen Jayyous hadde de to ganger vunnet rettsaker om jord som ble skilt ut som følge av muren. Flere tuen mål ble tilbakeført til inbyggerne og muren måtte flyttes. En liten seier i all elendigheten. Vi fikk også med oss gode ord på veien hjem. Støtten fra solidaritetsarbeidere som oss, og organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, var veldig viktig for deres kamp, og de satte stor pris på besøket. Hyggelig å høre at vi faktisk betyr noe for våre palestinske venner.

 

 

Når det både ser ut som og høres som apartheid, så er det nok det.

Jerusalems status er et av de vanskeligste problemene i kampen for et fritt Palestina. Øst Jerusalem skal være hovedstad i Palestina. Dette vil Israel selvsagt ikke godta. Her som i andre deler av Palestina, foregår det en systematisk israelsk politikk for å gjøre livet verst mulig for palestinerne. Israel har som mål at minst 70 % av innbyggerne i Jerusalem skal være jøder. For å nå dette målet har de lagt en plan, på mange områder.

Vet du at i «det eneste demokratiet i midt-østen», som Israel omtaler seg som, så må palestinske innbyggere i Jerusalem «bevise» sitt statsborgerskap/byborgerskap hver 10 år!  Tenk hvilket ramaskrik det ville blitt om det norske storting vedtok at norske statsborger måtte bevise sitt statsborgerskap hvert 10 år. 

Og ikke nok med det. Hvis du er bortreist f eks for å studere i mere enn ett år, så mister du byborgerskapet ditt. Myndighetene kan også sjekke om du virkelig bor i huset ditt når som helst. De kan komme om natta å banke på for å sjekke at de er hjemme. Er du ikke hjemme så ligger du dårlig an. Men selv om du er hjemme, så er ikke det nok. De kan sjekke om du har fersk mat i kjøleskap og fryser, og om du har alle klærne din i klesskapet. Oppfyller du ikke kriteriene, så ryker byborgerskapet ditt.

15 000 palestinere har siden 1967 på denne måten mistet alle sine rettigheter som innbyggere i Jerusalem.

Dersom en slektning av deg har begått noe som Israel betegner som terrorhandling, så kan hele familien miste sitt byborgerskap, og de river huset ditt.

På vår første hele dag her i Palestina fikk vi, Fagforbundets palestina- ambassadører,  møte Fayrouz fra Grassroots.  En relativt ny organisasjon som ønsker å gi grasrota blant palestinerne i Al Qods (Jerusalem) en samlende stemme. Fayrouz er en utrolig flott og engasjert dame, som ga oss mange viktige innspill. Grassroots har en god analyse og forståelse for hva som skjer i dag, og en plan for å gjøre noe med det. Grassroots vil mobilisere vanlige palestinere til å si hva de mener, og ikke minst gjøre noe med det. En veldig spennende organisasjon å følge med på. De har bl. a startet med å lage palestinske kart over Jerusalem, fordi de Israelske kartene ikke viser palestinske landsbyer og kun inneholder hebraiske navn.

Kun 11 % av jorda i Jerusalem er i dag eid av palestinere. Israel konfiskerer palestinsk jord, bl a for å opprette nasjonalparker eller byparker. Etter et par år blir statusen til området plutselig endret og Israelske bosettinger dukker opp. Bosettingene inne i Jerusalem øker stadig, og de og Vest-Jerusalem får all byutviklingen.  Øst ikke får noe. Selvsagt fordi Øst -Jerusalem er hovedsakelig palestinsk. Bosettingene i Jerusalem blir beskyttet av private vaktselskap, som betales av det offentlige. I tillegg har muren blitt bygd slik at 80 000 jerusalemske palestinere ligger på utsiden. Disse har fått en håpløs situasjon, bl a fordi de må gjennom kontrollpunktene for å komme til jobb og skole. Og muren medfører at denne daglige reisen blir mye lengre og mye vanskeligere enn før. Og det er hensikten. Gjøre det så vanskelig for disse menneskene at de gir opp tilknytningen til Jerusalem.

Ved hjelp av disse metodene prøver Israel å fjerne flest mulig palestinere fra Jerusalem, mens de fyller opp med jødiske settlere. Målet er selvsagt å etablere «fakta på bakken», som vil gjøre det umulig å reversere dette.  

 

 

På apartheid besøk?

Jeg frykter at to statsløsningen kan være en saga blott. Helt siden Oslo-prosessen i 1992 har det ligget i kortene at en palestinsk stat vil komme før eller senere. Vanskene var der, men det var kun et spørsmål om tid. Nå er det ikke lenger like sikkert. Ledende israelske politikere ber USA innstendig om å skrinlegge to statsløsningen. Vestbredden er «hellig jødisk land», som Israel ikke kan avstå. Hva er deres alternativ, et utvidet selvstyre, ala Sør Afrikas Bantustans? En felles stat med like rettigheter for alle borgere er vel ikke aktuelt.

En rask titt på kartet viser også at Vestbredden er avdelt på kryss og tvers av såkalte «settler roads» som er forbehold israelere. Og med stadig økende bosetterbefolkning strategisk plassert rund omkring, så blir det snart umulig å se for seg dette området som en stat, eller en del av en stat, uten at alle bosetterne må ut. Og den muligheten er vel minimal i dagen situasjon.

Også blant palestinerne vokser stemmene som sier at to statsløsningen kanskje er død. ? Hvis vi ikke er der allerede, går vi i den retningen, sier Ghassan Khatib, en tidligere palestinsk statsråd i Yasser Arafats regjering, som personlig var involvert i fredsforhandlingene.

? Den israelske regjeringen blir mer og mer høyreradikal. Splittelsen innad hos oss hjelper heller ikke. Og samtidig ser det ut til at vi kan forvente mer av det Obama stod for, altså en gradvis frakobling fra regionen, sier han til Dagsavisen.

Hos moderate israelere og palestinere vokser frykten for et reelt apartheid-regime under israelsk styre. Jeg deler den bekymringen. Det er en utrolig vanskelig situasjon for palestinerne, og det blir vel ikke enklere med Trump ved roret i USA.

Desto viktigere blir det for oss å holde frem med solidaritetsarbeidet, slik at palestinerne ser at de ikke sloss alene.  Derfor drar jeg nå nedover til Vestbredden i morra, sammen med andre av Fagforbundet palestina-ambassadører for å vise solidaritet, og for å lære mere om stuasjonen akkurat nå. Følg gjerne med på denne bloggen. Det vil komme noen oppdateringer underveis.