Våre verter fra UAWC
 

Møtet med FN organisasjonen OCHA, United Nations Office for the Coordinatiaon of Human Affairs, er alltid nyttig. De dokumenterer det som foregår på Vestbredden og I Gaza. 2,9 mill palestinske innbyggere på Vestbredden. Over 600 000 ulovlige israelske bosettere. 42,7 % av Vestbredden er annektert av Israel, og er helt utilgjengelig for palestinerne.

Muren bygges ikke etter grensen fra 1967, og stjeler 15% av VB. Militære soner utgjør 18 % av VB. Naturreservater utgjør 10 %.  Da blir det ikke mye igjen å bygge en stat på.

I Gaza bor det 1,9 mill palestinere, hvorav 70 % er flyktninger, på et område som er litt større enn Trondheim kommune. Mellom 3-400 palestinere slipper ut eller inn i løpet av en dag i gjennomsnitt via grenseposten Eretz mot Israel. Hvor mange beveger seg ut og inn i Trondheim på en dag? Titusenvis.

Osloavtalen garanterte fiskerne i Gaza 20 nautiske mils fiskrigrense. Nå er den redusert til 6. Og antallet fiskere er redusert med 70 %.

Dette er de tørre tall, men bak disse tallen lever det mennesker som du og jeg, som får sine liv forvansket og ødelagt av en ulovlig okkupasjon og ulovlig annektering av land.

Vi møtte noen av dem i landsbyen Jayyous, helt på grensa av Vestbredden. Muren ble bygget, riktig nok som et høyt nettinggjerde med piggtråd, og ikke en 9 meter høy betongmur, men virkningen er den samme. Bønder som får jorda si plassert på feil side av muren, får enorme problemer med å produsere det som de skal dyrke. Granseporter som kun åpnes i noen minutter hver dag, nesten umulig å få passerseddel, israelere som slipper inn villsvin og griser på jordene til palestinerne osv. I praksis er mye av denne jorde tapt for palestinerne. Men mange sloss mot dette, bl a gjennom organisasjonen Union of Agricultural Work Committe, som er en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Palestina. UAWC jobber for å gi bøndene en mulighet for å slå tilbake. De arrangere demonstrasjoner, gir juridiske råd, oppretter kvinnekooperativer osv. Vi ble imponert over det de får til med små midler. I landsbyen Jayyous hadde de to ganger vunnet rettsaker om jord som ble skilt ut som følge av muren. Flere tuen mål ble tilbakeført til inbyggerne og muren måtte flyttes. En liten seier i all elendigheten. Vi fikk også med oss gode ord på veien hjem. Støtten fra solidaritetsarbeidere som oss, og organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, var veldig viktig for deres kamp, og de satte stor pris på besøket. Hyggelig å høre at vi faktisk betyr noe for våre palestinske venner.

 

 

Jerusalems status er et av de vanskeligste problemene i kampen for et fritt Palestina. Øst Jerusalem skal være hovedstad i Palestina. Dette vil Israel selvsagt ikke godta. Her som i andre deler av Palestina, foregår det en systematisk israelsk politikk for å gjøre livet verst mulig for palestinerne. Israel har som mål at minst 70 % av innbyggerne i Jerusalem skal være jøder. For å nå dette målet har de lagt en plan, på mange områder.

Vet du at i «det eneste demokratiet i midt-østen», som Israel omtaler seg som, så må palestinske innbyggere i Jerusalem «bevise» sitt statsborgerskap/byborgerskap hver 10 år!  Tenk hvilket ramaskrik det ville blitt om det norske storting vedtok at norske statsborger måtte bevise sitt statsborgerskap hvert 10 år. 

Og ikke nok med det. Hvis du er bortreist f eks for å studere i mere enn ett år, så mister du byborgerskapet ditt. Myndighetene kan også sjekke om du virkelig bor i huset ditt når som helst. De kan komme om natta å banke på for å sjekke at de er hjemme. Er du ikke hjemme så ligger du dårlig an. Men selv om du er hjemme, så er ikke det nok. De kan sjekke om du har fersk mat i kjøleskap og fryser, og om du har alle klærne din i klesskapet. Oppfyller du ikke kriteriene, så ryker byborgerskapet ditt.

15 000 palestinere har siden 1967 på denne måten mistet alle sine rettigheter som innbyggere i Jerusalem.

Dersom en slektning av deg har begått noe som Israel betegner som terrorhandling, så kan hele familien miste sitt byborgerskap, og de river huset ditt.

På vår første hele dag her i Palestina fikk vi, Fagforbundets palestina- ambassadører,  møte Fayrouz fra Grassroots.  En relativt ny organisasjon som ønsker å gi grasrota blant palestinerne i Al Qods (Jerusalem) en samlende stemme. Fayrouz er en utrolig flott og engasjert dame, som ga oss mange viktige innspill. Grassroots har en god analyse og forståelse for hva som skjer i dag, og en plan for å gjøre noe med det. Grassroots vil mobilisere vanlige palestinere til å si hva de mener, og ikke minst gjøre noe med det. En veldig spennende organisasjon å følge med på. De har bl. a startet med å lage palestinske kart over Jerusalem, fordi de Israelske kartene ikke viser palestinske landsbyer og kun inneholder hebraiske navn.

Kun 11 % av jorda i Jerusalem er i dag eid av palestinere. Israel konfiskerer palestinsk jord, bl a for å opprette nasjonalparker eller byparker. Etter et par år blir statusen til området plutselig endret og Israelske bosettinger dukker opp. Bosettingene inne i Jerusalem øker stadig, og de og Vest-Jerusalem får all byutviklingen.  Øst ikke får noe. Selvsagt fordi Øst -Jerusalem er hovedsakelig palestinsk. Bosettingene i Jerusalem blir beskyttet av private vaktselskap, som betales av det offentlige. I tillegg har muren blitt bygd slik at 80 000 jerusalemske palestinere ligger på utsiden. Disse har fått en håpløs situasjon, bl a fordi de må gjennom kontrollpunktene for å komme til jobb og skole. Og muren medfører at denne daglige reisen blir mye lengre og mye vanskeligere enn før. Og det er hensikten. Gjøre det så vanskelig for disse menneskene at de gir opp tilknytningen til Jerusalem.

Ved hjelp av disse metodene prøver Israel å fjerne flest mulig palestinere fra Jerusalem, mens de fyller opp med jødiske settlere. Målet er selvsagt å etablere «fakta på bakken», som vil gjøre det umulig å reversere dette.  

 

 

Jeg frykter at to statsløsningen kan være en saga blott. Helt siden Oslo-prosessen i 1992 har det ligget i kortene at en palestinsk stat vil komme før eller senere. Vanskene var der, men det var kun et spørsmål om tid. Nå er det ikke lenger like sikkert. Ledende israelske politikere ber USA innstendig om å skrinlegge to statsløsningen. Vestbredden er «hellig jødisk land», som Israel ikke kan avstå. Hva er deres alternativ, et utvidet selvstyre, ala Sør Afrikas Bantustans? En felles stat med like rettigheter for alle borgere er vel ikke aktuelt.

En rask titt på kartet viser også at Vestbredden er avdelt på kryss og tvers av såkalte «settler roads» som er forbehold israelere. Og med stadig økende bosetterbefolkning strategisk plassert rund omkring, så blir det snart umulig å se for seg dette området som en stat, eller en del av en stat, uten at alle bosetterne må ut. Og den muligheten er vel minimal i dagen situasjon.

Også blant palestinerne vokser stemmene som sier at to statsløsningen kanskje er død. ? Hvis vi ikke er der allerede, går vi i den retningen, sier Ghassan Khatib, en tidligere palestinsk statsråd i Yasser Arafats regjering, som personlig var involvert i fredsforhandlingene.

? Den israelske regjeringen blir mer og mer høyreradikal. Splittelsen innad hos oss hjelper heller ikke. Og samtidig ser det ut til at vi kan forvente mer av det Obama stod for, altså en gradvis frakobling fra regionen, sier han til Dagsavisen.

Hos moderate israelere og palestinere vokser frykten for et reelt apartheid-regime under israelsk styre. Jeg deler den bekymringen. Det er en utrolig vanskelig situasjon for palestinerne, og det blir vel ikke enklere med Trump ved roret i USA.

Desto viktigere blir det for oss å holde frem med solidaritetsarbeidet, slik at palestinerne ser at de ikke sloss alene.  Derfor drar jeg nå nedover til Vestbredden i morra, sammen med andre av Fagforbundet palestina-ambassadører for å vise solidaritet, og for å lære mere om stuasjonen akkurat nå. Følg gjerne med på denne bloggen. Det vil komme noen oppdateringer underveis. 

 

Da vi var i Libanon fikk vi besøke flyktingeleiren Shatilla i bydelen Sabra i Beirut. Her ble en av de verste massakrene i Palestinas historie gjennomført den 16. til 18. september 1982. Kortversjonen av historien er slik:

* Sommeren 1982 invaderte Israel Libanon.
* Målet var å tilintetgjøre PLO, som sto sterkt i landet. Det lyktes ikke, men etter 74 dagers krig med 20.000 drepte palestinere og libanesere evakuerte PLO sine styrker fra Beirut i august 1982.
* USA garanterte for sikkerheten til de sivile palestinerne.
* Etter at PLO-soldatene dro, okkuperte Israel Vest-Beirut.
* Fra ettermiddagen 16. september til morgenen 18. september utførte libanesisk, kristen falangistmilits massakrer på palestinere i bydelen Sabra og flyktningeleiren Shatila.
* Anslag på antall drepte varierer fra 900 til 2500?3500.

 

Foran minnesmerket i Shatilla

Øyenvitner

Lege Per Mæhlumshagen fra Tromsø og sykepleier Liv Thommesen fra Trondheim var de første norske helsearbeiderne som slapp inn i leirene Sabra og Shatila etter de blodige døgnene 16.?18. september 1982. Vi så torturerte familier, maltrakterte lik, skalperte lik, drepte barn. Bulldosere som begravde likhauger. Jeg tror at de som begikk disse ugjerningene må har rusa seg kraftig, sier Mæhlumshagen i dag.

 «Gikk rundt i Shatila. Ubeskrivelig! Liklukt. Kastet opp. Gråt.», skrev Thommesen i dagboka si. ? Den søndagen i Shatila tok fra meg en del illusjoner om hva mennesker kan gjøre mot hverandre, sier hun. ? Det som skjedde har skapt en uro i meg i forhold til situasjoner der politikere legger forholdene til rette for overgrep mot sivilbefolkningen.

Et par titalls norske helsearbeidere var i arbeid i Beirut. Sammen med palestinske og andre utenlandske kolleger jobbet de beinhardt på de palestinske sykehusene Gaza og Akka, mens falangister meiet ned folk for fote få meter unna. «I nesten 48 timer sto jeg på for å redde livene til de som ble brakt til sykehuset», skriver den amerikanske sykepleieren Ellen Siegel, som jobbet sammen med de norske på Gaza-sykehuset, i et åpent brev til israelske soldater som var i leirene i 1982.

«Mange hadde alvorlige sår etter å ha blitt skutt på kloss hold. Jeg hjalp hundrevis av vettskremte flyktninger som søkte ly ved sykehuset. Jeg forsøkte å forstå hva kvinnene mente med å dra en hånd på tvers over halsen. Jeg så på fra sykehusets toppetasje mens lysgranater ble skutt opp i luften. Flammene lyste opp leiren; lyden av automatgevær fulgte hver oppskyting.»

? Det er vanskelig å si sikkert hvor mange som ble drept. Mange ble kjørt vekk og forsvant, og mange ble bulldoset ned i massegraver, sier journalist Odd Karsten Tveit. ? En av falangistene som deltok, sa: «Du vil finne det ut hvis de noen gang bygger en undergrunnsbane under Beirut». NRKs korrespondent var en av de første journalistene som slapp inn i leirene, og gjorde sterkt inntrykk på norske tv-seere med sine reportasjer. Jobben var ikke bare å rapportere om det vi så i leirene, som var ille nok, sier Tveit. ? Det var også en stor journalistisk jobb å nøste opp etterpå hva som faktisk hadde skjedd, og i hvor stor grad Israel hadde vært involvert. I et opptak han fikk kopiere fra en dansk journalist så han gråtende barn og kvinner bli kjørt vekk på en lastebil. Seinere fant han igjen en av kvinnene. ? Hun bodde i Sabra og het Zara Nahar. Hun overlevde, men både ektemannen og guttebarna i familien ble drept. De var tatt til side før det danske filmteamet dukket opp, og ble skutt foran øynene på Zara.

Lang versjon av historien

Den 6. juni 1982 hadde Israel invadert Libanon med det mål å fordrive PLO, som i flere år hadde operert mot mål i Israel fra baser i landet. I løpet av sommeren omringet de Beiruts vestre forsteder, der befolkningen var overveiende shiamuslimsk. Den 18. august ble det inngått våpenstillstandsavtale etter amerikansk mekling ledet av Ronald Reagans spesielle sendebud Philip Habib. PLOs væpnede styrker skulle forlate Libanon under internasjonalt tilsyn, og Israel lovet å ikke rykke lengre inn i Beirut. Avtalen garanterte sikkerheten for de palestinere som ble igjen i Beirut. En internasjonal styrke, MNF, som skulle overvåke PLOs tilbaketrekning, ble opprettet. Den 1. september var tilbaketrekningen fullført. Drøyt 14.000 palestinere hadde forlattt Beirut. Yassir Arafat var den siste lederen som forlot Beirut den 30. august da han gikk ombord på den greske krysseren Atlantis og seilte mot Tunis.

Den 23. august var falangistenes leder Bashir Gemayel blitt valgt til Libanons president. Den 1. september traff han Menachem Begin, Israels statsminister, i Nahariya nord i Israel. Begin ville at Libanon skulle skrive under en fredsavtale. Kanskje diskuterte man også situasjonen i Sabra og Shatila, men det er ingen kilder som belegger dette. De syriske lederne var rasende på Gemayel for at han hadde truffet israelerne.

PLOs utmarsj var blitt overvåket av en internasjonal styrke bestående av amerikanske og franske soldater som var plassert i vestre Beirut. De amerikanske styrkene forlot Libanon den 10. september og de franske straks etter. Den 11. september sa Ariel Sharon at 2000 terrorister fortsatt var igjen i palestinske flyktningleirer nær Beirut.^[4] Dette avviste palestinerne, men den 14. september ble Bashir Gemayel myrdet da falangistenes høykvarter i Beirut ble sprengt i luften. PLO ble straks mistenkt. (I etterhånd innrømmet en syrisk agent, Habib Tanious Shartouni, at han sto bak mordet. Det er imidlertid ikke funnet noen sannhetsbevis for dette.) Den påfølgende natt okkuperte israelske styrker vestre Beirut, i strid med avtalen fra august. Isrelerne viste til at mordet på Bashir Gemayel hadde forandret situasjonen.

Om kvelden den 16. september gikk 150 bevæpnrde falangister under ledelse av Elie Hobeika inn i flyktingeleirene Sabra og Shatila for å finne den bevæpnede PLO-milits som Israel trodde gjemte seg i leiren. Da falangistene forlot leiren 36 timer senere etterlot de seg et høyt antall døde palestinere, menn, kvinner og barn. Falangistmilitsen gjennomsøkte leirene systematisk og de drepte var alle sivilister. Ikke bare fra palestinsk side, men også fra falangister som hadde vært med, ble det opplyst at flere av ofrene i tillegg ble lemlestet. Det skal ha forekommet tortur og voldtekter.

Utenfor leirene var det israelske observasjonsposter med utsyn over leirene. Utgangene var avsperret, og om natten ble det fra israelske posisjoner sendt opp lysraketter for å gi «arbeidslys» til falangistene inne i leiren. Sharon hadde sagt til falangistene noen timer innen før gikk inn at PLO hadde myrdet Gemayel^[7] og argumentet om israelsk medansvar hviler på at de var seg vel bevisst falangistenes raseri mot palestinerne. Det ble videre hevdet at Sharon og israelske myndigheter på et tidlig tidspunkt måtte ha sett hva som foregikk. Utover observasjon og hjelp med nattlig opplysning hadde israelske styrker også stilt bulldozere til falangistenes rådighet, og sørget for deres forpleining og ammunisjonsforsyning.

Etter svært hardt indre press gikk den israelske statsministeren Begin med på å etablere en offisiell kommisjon som gransket hendelsen. Den la fram sin rapport i februar 1983. Ifølge rapporten var det styrker fra det kristne falangistpartiets milits som angrep leirene og gjennomførte massakren.^[8] Mange israelske toppledere fikk sterk kritikk. Forsvarsminister Ariel Sharon måtte gå av etter at rapporten ble fremlagt. Massakren i de to flyktningleirene pågikk fra ettermiddag 16. september til morgenen 18. september. Israelske militæravdelinger holdt til på utkikksposter bare noen hundre meter fra leirene, men grep aldri inn, selv om israelske offiserer tidlig ble klar over at det ikke var kamper som pågikk, men rene nedslaktinger. Først på morgenen 18. september begynte omverdenen å bli klar over hva som hadde skjedd. Hele familier ble funnet drept. Noen steder var så mange som 18-20 mennesker samlet sammen og skutt ned.

Flere arabiske og europeiske organisasjoner forsøkte å få Ariel Sharon, som de mener hadde ansvaret for massakren, tiltalt for krigsforbrytelser. Det lyktes dem ikke.

Kilder: Wikipedia og klassekampen

Dette sitatet fra den kinesiske tenkeren Konfucius, kan stå som motto for blogg nr 2 fra Libanon. I forrige blogg prøvde jeg å få frem den for jævlige situasjonen som de palestinske flyktningene lever under i Libanons flyktningeleirer. Men når vi besøkte leirene fikk vi også se en annen del av virkeligheten.

I Beddawi leiren i nord møtte vi bl a Tania og Maram, to unge kvinner fra Arab Palestinian Cultural Club. APCC er en av organisasjonene som Norsk Folkehjelp jobber gjennom i Libanon, det de kaller en partnerorganisasjon. Det betyr også at de er Fagforbundets partnere, fordi vi samarbeider tett med Norsk Folkehjelp opp mot disse organisasjonene, spesielt med et prosjekt som kalles Ungdom Kan.

Målet med disse prosjektene er å få engasjert ungdom i lokale aktiviteter, gi dem selvtillit, få dem engasjert i politisk arbeid og ikke minst utdanne fremtidige ledere som kan drive arbeidet vidre uavhengig av oss. Det er undervisning i menneskerettigheter, nettverksbygging, lobbyvirksomhet og påvirkningsarbeid, deltakelse og noe yrkesutdanning.

 

Her fikk vi en varm velkomst i form av en stor lunch da vi kom, og det var litt flott å se at det var gutta som serverte maten. Disse ungdommene fortalte om livet i leiren og hva slags aktiviteter de drev med i ungdomshuset, som de med rette var stolte av. Huset ble brukt av massevis av ungdom, og det var studiegrupper om rettigheter, lover og regler, idrettslag osv. Det de de hadde jobbet mest med det siste året var media og programmering. De hadde fått innredet et lite studio, med en del audiovisuelt utstyr. Mediesenteret hadde de bygd sjøl og samlet inn penger til byggingen. Her laget de youtube videoer, spilte inn musikk og laget tv-program, som ble vist på en lokal stasjon. De samarbeidet også med ungdommer i andre leirer. De hadde laget debattprogrammer om forskjellige problemer i leiren, om menneskerettigheter og intervjuet sentrale politikere. Dette førte til økt politisk bevissthet, noe som var litt av hensikten. De hadde også gjennomført protestdemonstrasjon mot UNRWA. 

Da vi kom til Rashidie leiren i sør, ble vi møtt av en gjeng entusiastiske gutter og jenter fra ungdomsorganisasjonen Al Jalil, en annen av våre partnerorganisasjoner. De viste at de satte stor pris på vårt besøk, da de startet med å spille den norske og den palestinske nasjonalsangen (Biladi biladi biladi, som betyr mitt hjemland).

Vi fikk se en danseoppvisning av unge jenter i forskjellige alder i flotte drakter og vi fikk en gjennomgang av hva de jobbet med.

 

De fortalte at de hadde fått i gang egne idrettslag for jenter i flere idretter, bl a i fotball. Dette er ikke vanlig, og de regnet dette som et stort fremskritt, det at jenter fikk drive med idrett. Flere hundrede ungdommer hadde vært på ungdom kan kurs, og deltok i mange forskjellige aktiviteter. Noe av det mest positive var at de også engasjerte seg politisk, både i forhold til det lokale livet i leiren og i en større politisk sammenheng. De hadde bl a engasjert seg i BDS kampanjen, som er i ferd med å bli en verdensomspennende aksjon mot Israels politikk overfor palestinerne. BDS står for Boikott, De-investering og Sanksjoner. Lokalt hadde de utarbeidet lister og laget plakater over israelske produkter som er laget på okkupert område i Palestina, og jobbet med å få folk til å ikke kjøpe disse. De hadde også fått med seg lokale kjøpmenn på å ikke selge disse varene. Kjøpmennene fikk utdelt en liten utmerkelse for sin innsats mens vi var der.

Det er viktig å skjønne at de palestinske flyktningeleirene i Libanon fungere nesten som en egen by i byen. Rashidie er f eks med sine 30 000 innbyggere større enn Stjørdal. Der finnes det butikker og verksteder og andre små foretak, og noen gater som er brede nok til at de kan kjøre biler for bl a å frakte inn varer. Det finnes skoler, barnehager og helsesenter, som finansieres av UNRWA, men det er selvsagt for få av dem. I Rashidie var det en-1- barnehage. Leirene styres av en leirkomite, som utpekes av den dominerende politiske fraksjonen, og består stort sett av eldre gubber. En viktig side av vårt arbeid i leirene er å få flere kvinner og ungdom inn i disse styrende organene. 

Møtet med disse ungdommene i Rashidie og Bedddawi var det som ga meg troen på at vi kan gjøre en forskjell. Ikke bare gjennom å formidle informasjon og i politisk forstand, men fordi noen mennesker faktisk får en bedre hverdag gjennom Fagforbundet og Norsk Folkehjelp sitt arbeid i Libanon. Vi tenner faktisk ganske mange lys. 

 Libanon er et lite land inneklemt mellom Syria og Israel, og det preger landet veldig. 4,5 mill innbyggere på et område like stort som Aust-Agder fylke. Det ca 11 mil fra Beirut til Damaskus, hovedstaden i Syria. Altså kortere enn mellom Trondheim og Oppdal. Avstanden til Homs i Syria er ikke mye lengre. og Alleppo og Palmyra er ca 30 mil unna. Syria  er Libanons nærmeste nabo på ene sida, med  Israel på  andre sida.

Så det er kanskje ikke så rart at Libanon er sterkt påvirket av krigen i Syria og nærheten til Israel. Libanon huser i dag omtrent  1, 4 million flyktninger. Og landet har ca 4,5 mill innbyggere, og er på størrelse med Øst Agder fylke. Så ca 1/3 av innbyggerne er flyktninger, og her i Norge hyler vi over oss om det kommer 10 000. Kontrasten er stor.

Når det er full krig i nabolandet så blir sikkerheten satt i høysetet. Vi som var der fikk bl a ikke lov til å publisere blogger eller noe på sosiale medier under oppholdet. Våre verter, Norsk Folkehjelp, var strenge på sikkerheten. Den langvarige krigen og flyktningesituasjonen,  har selvsagt skapt spenninger internt i Libanon også. I tillegg til de spenningene som var der før krigen i Syria, som f eks situasjonen til de palestinske flyktningene i og utenfor flyktningeleirene. Over 400 000 palestinere er registrert i Libanon, mens  det er i overkant av 280 000 som er registrert som brukere av UNRWA, FN s organisasjon for palestinske flyktninger.  I tillegg har det kommet ca 40 000 palestinere fra Syria, som altså må flykte nok en gang.  Dette skaper selvsagt problemer når leirene i utgangspunktet er overfylt. Det finnes 12 offisielle palestinske flyktningeleirer i Libanon, og ca 40 uoffisielle palestinske bosettinger utenfor leirene.  Disse bosettingene er i utgangspunktet ulovlige, da de ble etablert utenom FN systemet, men også fordi palestinere ikke har lov til å eie verken hus eller leiligheter i Libanon.

Figur 11Innkjøringa til Rashidieh-leiren i Sør-Libanon minner om en checkpoint på vestbredden

Fjerde generasjons flykninger vokser nå opp i leirene i Libanon. Jeg tror ikke det er mulig for noen som ikke har opplevd det, å forstå hva det innebærer.  Vi fikk noen glimt av livet deres, og vi fikk mye informasjon om situasjonen, men kan ikke si at vi forstår hva dette livet innebærer. 

Vi kan bare prøve å formidle noen av disse glimtene og noen av følelsene vi møter. Vi måtte flyktningfamilier i ren nød. Familier som bodde i rønner, i ren slum. Familier som hadde solgt alt de eide for å flykte fra Syria, for så å ende opp nederst på rangstigen i en flyktningeleir i Libanon. Vi møtte mennesker som ikke hadde noe håp om et bedre liv og vi møtte noen som håpet via en sønn som flyktet vidre til Tyskland. Vi ble fortalt at narkotika var blitt et kjempeproblem i leirene, at politiske grupper lokket ungdom med våpen og penger, og at ungdommene hadde gitt opp livet i Libanon og kun drømte om å komme seg til Europa.

Vi så leire med trange gater, der solen sjelden slapp til og der elektriske ledningsvaser hang over alt. (En norsk elektriker ville fått hjerteattakk.) Her bor familiene i generasjon etter generasjon. Arbeidsledigheten er skyhøy. Noen steder kan de få litt sesongarbeid i jordbruket til sultelønn, noen steder kan du få seg ordinært arbeid, men da selvsagt til laver lønn enn libaneserne. Det er en av årsakene til t fagbevegelsen i Libanon ikke har mange  palestinerne som medlemmer. 

Som besøkende føler du deg som en kikker, som en inntrenger, men de lokale aktivistene er klare på at dette er viktig. Dere må dra hjem og fortelle hvordan vi lever, sier de. Vi er de glemte flyktningene.

Når du forlater en familie der kona døde fordi de ikke hadde råd til å betale for behandling, så føler du en avmakt som er altoppslukende. Du får mest lyst til å røske  med deg ungene hjem til Norge, eller vrenge lommene og kontoen din for å gi dem noen dager uten økonomiske bekymringer i alle fall. Du er så satt ut at du ikke greier å tenke rasjonelt. Du har følt litt av den håpløsheten som disse menneskene føler hver dag.  Men heldigvis møter vi også positive og optimistiske mennesker i leirene. Mer om det i neste innlegg.

Tilbake på Vestbredden fikk vi besøke Al- Maqdese for Society Development, en or­ganisasjon som jobber for demokrati og menneskerettigheter i Jerusalem. De jobber med arbeidernes rettigheter, mot husødeleggelser, driver lobbyvirksomhet og opp­lysningsarbeid. De har dokumentert at siden 2000 har 1124 hus/leligheter i Øst Jeru­salem blitt ødelagt av israelske myndigheter, med den følge at nesten 5000 mennes­ker har måttet flytte ut av byen. Nesten 15 000 mennesker er fratatt sitt Jerusalem ID, dvs fratatt retten til å bo i byen. Nå er kun 12% av Jerusalem forbeholdt palestinerne. Det foregår rett og slett en form for etnisk rensing av Jerusalem, der alle midler bru­kes for å minske andelen palestinere. Israel vil ha byen som sin hovedstad alene, og helst med bare jødiske innbyggere. Byggingen av muren tvers gjennom palestinske nabolag, gjør at mange palestinere havner på utsiden og dermed mister retten til å bo i byen.  Israel beslaglegger også store områder til militære formål, parker eller andre tiltak som gjør områdene ubeboelige for palestinerne.

Det er vedtatt at totalt 24000 hus til skal rives, og det vil medføre at 60 000 mennes­ker blir hjemløse.

Al Maqese

Men organisasjonen jobber også med å ivareta palestinske arbeideres rettigheter i Israel, uavhengig av om arbeidsgiveren er israelsk eller palestinske. Og det er det ingen andre som gjør. Det er denne aktiviteten Fagforbundet gjennom Norsk Folke­hjelp hovedsakelig er involvert i. Den palestinske fagbevegelsen har ingen rettigheter i Israel, og den israelske fagbevegelsen gir ikke palestinere mye hjelp. Derfor er Al Maqdese viktig. Bare i fjor fikk over 3800 arbeider hjelp av organisasjonen. Det er alt fra hjelp til å forstå arbidskontraker, fylle ut skjema på hebraisk og til rettssaker for å få erstatning. Vi måtte et par av arbeiderne som hadde fått sine saker prøvd i retten og vunnet frem, Walid og Iyad.  Mange saker går på oppsigelser der rettighetene ikke er i varetatt. Bl a har man etter visse egler krav på en form for ledighetstrygd, og i visse tilfeller et slags sluttvederlag. Dette gir arbeidsgiverne blaffen i, og mange taper da mye penger i tillegg til at de mister jobben.

Muren

Det finnes også mange palestinske arbeidere som jobber i Israel uten tillatelse. Disse sniker seg over muren for å komme på jobb, og det er en farlig sport. De kan bli ar­restert eller i verste fall skutt. Og disse har selvsagt ingen rettigheter overhodet. Men man gjør hva som helst for å skaffe inntekt til sin familie.

Al Maqdese gjør en meget viktig jobb i Jerusalem.

På ettermiddagen fikk vi noen timer fri, og da dro de fleste på en liten tur i Gamle­byen i Jerusalem. Den er en opplevelse, med sitt yrende folkeliv, med mange for­skjellige kvarter og et utall av butikker. Der ligger også Klippedomen, Al Aqsa mos­keen, Den hellig gravs kirke og Klagemuren. Fantastisk mye historie samlet på en plass.

Gamlebyen

Neste dag er avreise, men vi skal innom det norske kontoret i Palestina. Kanskje på tide å opprette en ambassade? Der møter vi Stein og Marthe, ministerråder og får diskutere situasjonen med dem. De representerer selvsagt det offisielle norske synet, men har god peiling og er ganske frittalende. De mener både Fatah-  og Hamasle­delsen er ganske fornøyd med splittelsen. De er konger på hver sin haug, og vi nær­mer oss en 3 statsløsning, om noen løsning i det hele tatt. En stat i Gaza, en på Vestbredden og Israel. Skremmende.

 

Farvel Palestina for denne gang! I morgen er det tilbake til hverdagen i Trondheim.