En dag i Ole bussførers liv

Jeg slår plutselig opp øynene. Det er mørkt i rommet. Hva er klokka? Gløtter på telefonen, og den viser 04.30. Ok, da våknet jeg også i dag før vekkerklokka. Jeg må ha en ekstra sans, en innebygget klokke, som slås på når jeg stiller inn telefonen på vekking om kvelden.  Det er merkelig, men jeg våkner nesten alltid noen minutter før vekkerklokka slår inn, uansett om den er innstilt på 04.30 eller 07.30. I dag var det 10 minutter før. Jeg hadde klokka på 04.40. Vel, i dag er det ingen grunn til å ikke stå opp, så jeg tasser ut på badet. 10 minutter ekstra om morran er gull verd for meg. Da får jeg tid til å bla gjennom avis før jeg må dra, hvis den er kommet på døra da. Men noen dager er jeg ikke like utvilt, og da ligger jeg ofte og venter til mobilklokka ringer. Da tenker jeg at hvorfor i alle dager har jeg valgt et slikt yrke? Men så tenker jeg at jeg er heldig som ikke er flybussjåfør eller trafikkleder, for da måtte jeg stått opp enda to timer tidligere. Glemmer aldri historien en kollega som nettopp var forfremmet til trafikkleder fortalte. Han drar seg ut av dyna klokka kvart på 3 om natta, da kona gløtter på øyet og sier: «du er sikker på at du er blitt forfremmet da?»

Vel, jeg får unna morgenstellet og får i meg en brødskive. Må ha litt mat i magen for å fungere skikkelig. Tidligere måtte jeg også ha kaffe til frokosten, men den har jeg kuttet ut. Venter til første turen med å ta kaffekoppen. Gløtter på gradestokken på kjøkkenvinduet, den viser 15 minus. Huff da, vinteren vil ikke slippe taket, så jeg finner frem superundertøyet, eller stillongsen, som vi kalte det i gamle dager. Gidder ikke fryse på meg «kattunger», så jeg får heller ta den av etter hvert.

Avgårde til jobb. Det tar ca. 20 minutter, så jeg har noen minutter å gå på når jeg kommer frem. Hater å være seint ute. Blir bare stress ut av det. Veksler et par ord med noen kolleger, for å sjekke om det er noen ruter som har omkjøringer eller andre endringer.

img_buss02

Ut i bussen. Spent når det er så kaldt om den er godt nok varmet opp. Ikke glovarm i dag, heller litt «pisslunka», men det holder. Har forresten hatt varm buss hver dag i hele vinter. Systemet fungere faktisk ganske bra. Det er elektronisk styrt, men med manuell kontroll som fanger opp de fleste feilene. Og det er bra, for noe av det værste en bussfører vet, er kald vogn om morran. Da blir det en dårlig start på dagen, enten du velger å kjøre ut med den kalde vogna, og satser på at den blir varm snart. eller du ber om å få ny vogn. For da blir du forsinket på rutestarten.   Gæli bli det uansett.

Før jeg kjører ut fra anlegget, tar jeg et par ekstra tester på bremsene. Jeg hadde et uhell for et par år siden, der bremsene ikke virka som de skulle, og det sitter i ennå.

Men i dag er alt greit og jeg kommer frem til oppstartsholdeplassen 4 minutter før avgang. Innrømmer at  jeg lar vogna stå å gå, selv om grensa er 2 minutter på tomgang. Når det er 15 minusgrader og ikke full varme ennå, så tar jeg sjansen. Skal jo tross alt sørge for at passasjerene møter en varm buss også, når de kommer hutrende inn fra kulden. På første turen er det ikke så mye folk. På avgang 05.41 er det stort sett bare arbeidsfolk som er med. Mest damer, som vanlig. Flere som er litt mørkere i huden enn meg. Kanskje noen er renholdere på vei til tidlig jobb. Prøver å være ekstra hyggelig på første turene, fordi dette er jo mine egne, de er i samme klasse som meg. Og så fortjener folk som står  opp så tidlig å få en fin start på dagen. Det er utrolig hva et lite smil, et hei eller bare et nikk gjør av forskjell. Det er faktisk så enkelt at et smil trigger et smil tilbake. Det er utrolig vanskelig å ikke smile tilbake når noen smiler til deg. Og da får vi begge en bedre start på dagen. Litt ut i løypa kommer det på en ung mann i arbeidsklær. Tenker at han sikkert er lærling i et byggfag. Jeg morer meg av og til med å gjette hva passasjerene gjør, og på vei ut av sentrum så kommer det på en gjeng blide damer som prater livlig seg imellom på et språk som jeg ikke forstår. De hilser og smiler tilbake år jeg sier hei, og jeg gjetter på at de kommer fra nattevakt på sykehuset. Flere av dem sier «ha det» når de går av bussen. En riktig fin start på dagen. Så er jeg fremme på hvilebua og har 13 minutter til å få i meg dagens første kaffe. Det smaker himmelsk, til tross for at den er beksvart. Jeg tror det må jobbe mange «jordmødre» her, etter kaffen å dømme. Kaffen koker vi etter hvert som det blir tomt, og nåde den som ikke setter på ny kaffe når han har tømt siste skvetten.

Neste tur går fint, fortsatt ikke stappfullt. Nå kommer det på en ny gruppe passasjerer, kontor- og butikkfolket. Ser det litt på klesveien, de er liksom litt finere kledd. Fortsatt mest damer, og det er greit for meg som heterofil mann. I hvilket annet yrke får du smil og hilsninger fra så mange flotte damer i alle aldre, farger og fasonger i løpet av en dag? Så kommer skoleelevene. Noen reiser med egne skolebusser, men veldig mange reiser også til og fra skolen med vanlig rutebuss. Prøver å passe ekstra godt på de minste elevene. Sier hei og prøver å få dem til å føle seg velkommen om bord. Holder et ekstra øye på innvendig speil, for å være sikker på at det er rolig i baksetet. De litt større elvene hilser ikke alltid tilbake. Noen av gutta er så «tøffe» at de ikke kan hilse på en bussjåfør, og noen av jentene er så blyge at de ikke tør møte blikket mitt. Synes litt synd på disse tenåringene, som strever med å finne seg selv og sin plass i livet. Tror mange er veldig usikre på seg selv, og dekker dette bak en maske.

På neste tur kommer studentene. Også her er det flest damer. De er stort sett meget hyggelige og hilser ofte å eget initiativ når de kommer på bussen. Nå blir det stappfullt, og mange må stå. Men det ser ut til at alle er fornøyd med at de får bli med slik at de kommer frem til forelesningene.

Pause. Spisepause. Kollegaen som avløser starer dagen sin nå, og skal holde på til kl 17.59. Jeg er ferdig kl 14.03. Sånn er vår arbeidsdag. Tidsstudert ned til minste minutt. Ikke et minutt som «går til spille» for arbeidskjøper. Men spisepausen på kantina er dagens høydepunkt. Skjønt det er lenge siden det var kantinedrift på gammelkantina i midtbyen, nå er det kun spiserom. Men vi kaller det fortsatt kantina. Og den har i alle de år vært det viktigste treffpunktet for sjåførene i Trondheim. Fra neste å forsvinner den dessverre, så vi lurer på hvordan livet blir uten den.  

Den første jeg treffer på kantina er en god kamerat som kom hit som flyktning for mange år siden. Shalam aleikum rekker jeg å si før han oppdager meg.  En intern gag oss imellom. Ingen av oss kan arabisk, men han er muslim og vet at jeg er engasjert i palestinernes sak. Så for noen år siden begynte han å hilse på denne måten. Det var omtrent samtidig som han ga meg oppnavnet Mulla Berg. Og da kommer diskusjonen inn på oppnavn. Vi har hatt mange kolleger med oppnavn gjennom tidene. Rykk og napp, hår og skjegg og texas, for å nevne noen. Men det mest berømte gjennom alle tider, forteller en av veteranene, er «to rom og kjøkken». Ettersom det sitter flere nye kolleger det, så må han fortelle. Dette var en trikkefører som fikk dette oppnavnet. Det er mange år siden nå. På den tida måtte føreren rope opp holdeplassene via en mikrofon. Og en dag kom det på en kollega som ble stående å prate og føreren ropte holdeplasser mens han fortale kollegaen om den nye leiligheten han hadde kjøpt. Kollegaen spurte om hvor stor leiligheten var og trikkeføreren svarte «to rom og kjøkken« via mikrofonen, så det ljomet i hele trikken. Han ble kjent i hele byen under navnet «to rom og kjøkken».

Og når noen forteller en god historie så kommer det ofte flere som hiver seg på. Og dette er noe av det som gjør kantina så viktig. Har får du påfyll og latter og gode historier, og det gjør hverdagen mye lettere. Du kommer ofte ut igjen med nye krefter.

Men så kommer det inn en kollega som ikke ser særlig bra ut. Han ser rett og slett litt tufs ut. Hva er det som plager deg da sier jeg. Har nesten ikke sovet i natt sier han. Fikk «skitkjeft» av en voksen passasjer i går, og det var virkelig ikke fortjent. Skal ikke gå i detaljer her, men det gikk skikkelig inn på han, så han ble liggende våken å tenke og irritere seg over episoden i hele natt. Han får flere gode råd. Du må ikke legge på deg slike episoder. Men det er lettere sagt enn gjort. De fleste av oss blir påvirket av slike episoder, spesielt når det føles blodig urettferdig. Dette er også en del av hverdagen vår. Noen ganger får vi urettmessig kjeft, og da er det godt «å få det» ut blant kollegaene på kantina. Så kan vi fylle på med flere liknende episoder og «offe» oss over håpløse passasjerer en stund. Fin måte å avreagere på.

Men så er det en av de nye som klager over kor mye bråk det er i en del av Volvobussene våre. Det er en vifte som lager utrolig mye støy og som starter i ett sett. Han får selvsagt et godt tips. Trykk 3 ganger på femte knappen i andre rad, så stopper vifte. Mange av bussene har sine særegenheter, og på kantina får du gode tips om hvordan du kan håndtere disse. Denne dagen er vi ellers innom Mee to kampanjen, og et par av gutta mener det nå blir håpløst å flørte med damene. Jeg svarer nok litt skarpere enn nødvendig, når jeg påpeker at denne kampanjen ikke handler om flørting, men om menn i maktposisjoner som utnytter sin posisjon overfor spesielt yngre damer. Vi er ikke nødvendigvis enige om alt, men vi greier stort sett å diskutere saklig. Og blir det usaklig, så er det ofte en som kan dempe gemyttene med en spøkefull tone. Lønnsoppgjøret er også tema, det nærmer seg vårens vakreste eventyr? Selv om alle parter har signalisert at det er rom for reallønnsvekst i år, så er ikke forventningene så høye. Det blir vel en krone eller tre sier en. Bussførere er nøkterne folk. Men det er mange som kan tenke seg å ta en kamp i år, for en skikkelig lønnsøkning. Eller helst blir det vel neste år, når det er hovedoppgjør. Mellomoppgjøret i år vil vel ikke gi noe særlig uttelling.

Men plutselig husker jeg på klokka, tida er ute. Jeg må springe ser jeg, for bussen går om 3 minutter. Ha en fin dag. I Munkegata kommer bussen jeg skal løse av noen minutter etter passeringstida, som vanlig. Ny rute etter pause. Første tur er rolig, alle studentene, skoleelevene og arbeidsfolket er kommet seg dit de skal. Neste pulje er pensjonistene og mødre og fedre i fødselspermisjon, og de kommer på nå og utover dagen. På andre turen kommer det på en barnehage som skal på tur. De har en egen ordning så de kan reise gratis mellom klokka 9 og 14, og det er det mange som benytter seg av. jeg vil at alle barnehagebarna skal få sitteplass, så da må jeg omrokere litt i bussen. Jeg spør om de som sitter bakerst kan være så vennlig å flytte fremover, slik at vi får barnehagen samlet på de bakerste setene. Det er for at voksne skal kunne ha kontroll med ungene. Dette tar jo litt tid, men alle bidrar til at det går greit. Alle skjønner at dette er viktig og riktig.  Det er slik jeg vil ha det på bussen min. Samarbeid med passasjerene er utrolig viktig for at dette skal fungere i alle situasjoner. Derfor liker jeg heller ikke at de skal kalles kunder, for det skaper liksom et oss og dem. Vi må faktisk spille på lag om dette skal fungere bra. Litt senere kommer det på en mann med en barnevogn og en litt større unge, kanskje 4-5 år. Hun rekker ut armen i god tid og holder den ute til bussen har stoppet. Så flink du er til å varsle sier jeg når hun kommer på. Hun smiler og tar stolt frem eget busskort som hun holder mot leseren. All honnør til pappaen som lærer ungen gode bussvaner.

Resten av skiftet går som en drøm. Sola kommer fem og varmer opp litt. Kjenner litt trøkk i ryggen på slutten av skiftet, men det er ikke uvanlig med mange år i dette yrket. Må prøve å legge inn en liten treningsøkt tenker jeg. Avløsningen kommer presis kl 14.03 og jeg kan logge av nok en arbeidsdag.

 

 

 

 

Om å smake sin egen medisin

Våre fremste tillitsvalgt i fylket føler seg overkjørt, satt på sidelinja, uten innflytelse og er, i følge Adressas leder den 11.3, satt sjakk matt, av den nye statlige veiselskapet Nye veier AS. Jo takk, jeg kjenner den følelsen, og har ingen problemer med å føle stor sympati med fylkespolitikerne i denne saken.  Det er ikke bra når lokaldemokratiet settes ut av spill på denne måten. Når noen andre tar viktige avgjørelser som angår vår hverdag, uten at vi engang får innsyn i grunnlaget for vedtaket, eller kan påvirke det annet enn å be om et møte for å diskutere saken.

Velkommen i klubben kan jeg vel si. Det er akkurat slik vi tillitsvalgte innen kollektivtrafikken følte det når AtB AS ble opprettet. Vårt lokaldemokrati, bedriftsdemokratiet, ble effektivt satt ut av spill, fordi vi ikke hadde/har noen rettigheter overfor AS AtB, som  faktisk  bestemmer alt som er viktig for vår hverdag. Våre demokratiske rettigheter er knyttet opp mot buss-selskapet vi jobber i, som nesten ikke bestemmer noe lenger. Alle viktige avgjørelser fattes av AtB, det er de som bestemmer vår hverdag. Alt vi kan gjøre er å be om et møte eller to, for å legge frem problemene. Og dette skyldes ikke vond vilje fra AtB sin side; vi har en grei dialog med dem; men systemet er nå laget slik våre rettigheter til å forhandle og drøfte arbeidsmiljøspørsmål og andre viktige saker kun gjelder buss-selskapene vi er ansatt i. Og fordi AtB er et AS, så får heller ikke vi innsyn i grunnlagene og bakgrunnen for vedtakene som fattes.

Noen ganger kan det være greit at de som skriver ut en medisin, får smake den selv, og kanskje finne ut at den ikke var så god. Kanskje kan dette bidra til en reell debatt om det virkelig er så lurt å lage aksjeselskaper som skal håndtere og bestemme viktige samfunnsspørsmål, som veier og kollektivtrafikk.

Sure sjåføer og grinete passasjerer

 Denne kom inn som kronikk i Adressa 28. august.

Når jeg treffer nye mennesker, og forteller at jeg jobber som yrkessjåfør på bussene i Trondheim, får jeg ofte høre om den sure sjåføren de traff en gang. Og når vi yrkessjåfører treffes over en kopp kaffe, forteller vi ofte om den håpløse passasjeren vi fikk på i dag. Hvorfor er det slik? Det må ha noe med at opplevelser som skiller seg fra det vanlige/normale fester seg i hukommelsen. For det er faktisk slik at nesten alle mine passasjerer er hyggelige og passere forbi meg og finner sin plass i bussen uten at noe skjer. Men så hender det at du får kjeft av en passasjer på første turen om morran fordi bussen er forsinket, og føler at hele dagen er ødelagt.  Slik er det vel for passasjerene også. De fleste turene forløper helt normalt, men den dagen du er ekstra stressa eller seint ute, så er den «fordømte» bussen forsinka. Da er det viktig å huske en ting. Hun som kjører den bussen hater akkurat like mye, eller mere enn deg, å være forsinka, så hun har helt sikkert ikke gjort det med vilje. Er det noe vi yrkessjåfører hater så er det å være forsinka. For da vet vi at det kan bli kjeft å få, da rekker vi kanskje ikke å gjøre et nødvendig ærende på do, da blir han som skal ta over bussen etter deg også forsinka, da får vi avkortet matpausen osv. Kort sagt så blir det et jævlig stress for oss når bussen eller trikken er forsinka. Så du kan være helt sikker på at han som kjører ikke har gjort det med vilje. Det er en logisk årsak til alt, også forsinkelser, men ingen yrkessjåfør gjør det med vilje. Årsakene kan være så mangt. Tekniske problemer, knapp kjøretid, for lite reguleringstid, kø, trafikkuhell, ekstra mange passasjerer, noen passasjerer som bruker lengre tid en normalt osv. Så hender det selvsagt at sjåføren har gjort en feil, som fører til at bussen blir forsinket. Han kan ha forsovet seg (har du aldri gjort det?), hun kan ha blingset på kjøreruta kl 05.00 om morran – trøtt som f?, osv. Og da er det viktig å huske på at en yrkessjåfør også er et menneske, og at vi mennesker av og til gjør feil.

 Når jeg treffer en grinet passasjer så prøver jeg å tenke at hun har sikkert en dårlig dag. Kanskje krangla med kjæresten, er ikke helt i form, masse problemer på jobben eller privat. Kort sagt så er vedkommende et helt vanlig menneske, og så lar han frustrasjonen gå ut over den som presenterer «produktet» som det så fint heter i dag. Som yrkessjåfører så stiller vi store krav til oss sjøl, (vår fagforening har en egen liste med kvalitetskrav til oss selv), og det gjør arbeidskjøperen også. Men vi er også mennesker, og alle dager er ikke like gode. Og vi jobber til alle døgnets tider, ørk og helg. Må stå opp før hanen galer. Vår arbeidsdag er tidsstudert ned til siste minutt. Vi må være 100% konsentrert hele tiden når vi kjører. Vi sitter bokstavelig talt med ansvaret for hundrevis av liv mellom hendene. Det er andre som legger opp våre kjøretider og ruter. Så neste gang du treffer en yrkessjåfør som ikke er bare blid, så prøv å se på ham som et menneske. Så finnes det selvsagt også blant de mange hundrede yrkessjåførene bare i Trondheim, en og annen som ikke helt passer i yrket. Men slik er det vel i alle yrker.

 Det vi tror er viktig for å få møtet mellom passasjeren og sjåføren til å fungere best mulig er at begge parter forstå at dette er et samarbeid. Vi er avhengig av et samarbeid med passasjerene for å få gjort vår jobb på en god måte. Med de stramme kjøretidene som ligger til grunn i dagens regime, må f eks penger og kort være klare når du kommer på bussen. Vi bruker veldig mye av rutetida på holdeplassene, så å få til en effektiv av og påstigning er viktig. Du må rekke ut hånda om du vi være med. Vi er ikke tankelesere :-). Du som er frisk og rørlig må begynne å bevege deg mot utgangen før bussen har åpnet dørene. Du må respektere at når bussen blinker seg ut fra holdeplassen så har den kjørt. Hvis vi skal vente på alle som er sent ute, så sprekker ruta garantert. Dette gjelder spesielt på rutene i byen med kort tid mellom avgangene. Sannsynligvis er den bussen du springer etter allerede seint ute. For slik er ruteopplegget i byen.

 Så skal vi gjøre det vi kan for at bussen ikke skal bli forsinket. Vi skal få deg trygt og sikkert frem dit du skal. Vi skal kjøre som folk og opptre profesjonelt i trafikken. Vente til små barn, eldre og syke har satt seg. Prøve å være hyggelig selv om vi har en dårlig dag. Kort sagt opptre profesjonelt.

 Men vi har også andre utfordringer. Dessverre opplever noen av våre kolleger en del rasisme og trakassering på jobben. Dette har vi prøvd å møte gjennom bla kampanjer som «Ikke mobb kameraten min».  Men det er ikke nok. Vi jobber nå for å få alle selskapene til å erklære seg som rasismefri sone, og håper at også AtB skal bli med på dette, slik at hele kollektivtrafikken i ST blir rasismefri sone. Det vil være et kraftig signal, men også her er vi avhengig av et samarbeid med våre passasjerer. Uten dere på laget vil ikke slike erklæringer være mye verd. Ikke tillat at sjåføren blir trakassert. Grip inn, eller meld deg i det minste som vitne, om du opplever at sjåføren blir trakassert. Dette handler om at yrkessjåføren skal ha en trygg arbeidsplass og bli respektert for den hun er, uansett hudfarge, bakgrunn, språk, ol.

 Med dette vil vi ønske alle våre passasjerer en riktig god sommer og håper på et endra bedre samarbeid. Og ikke glem at vi alle er medmennesker.

 

 

 

Kanskje Trondheim trenger en bybane?

 

Vi i Fagforbundet BSF støtter forslaget om å utrede en bybane i Trondheim, primært innen «kollektivbuen». Vi ser allerede i dag at bussene i perioder kjører i sin egen kø inn og ut av holdeplassene i sentrum. Dersom økningen i passasjertall i kollektivtrafikken i Trondheim fortsetter i samme tempo som nå, vil dette problemet forsterke seg i årene fremover. Vi ser også at kapasiteten på enkelte bussruter er nesten sprengt i rushtid allerede i dag.  Banens store fortinn er jo den store kapasiteten, som også lett lar seg utvide ved behov. Vi tror tiden er moden for å tenke i disse baner, bokstavelig talt :-).  Når man nå allikevel skal planlegge superbusstraseer, så bør disse lages slik at de enkelt kan gjøres om til banetraseer om dette blir resultatet av utredningen.

 

 Men det er noen forutsetninger som må ligge i bunnen for dette prosjektet skal få vår støtte. For det første må ikke baneutbyggingen føre til et dårligere busstilbud for de som ikke bor ved linja, hverken i byen eller i distriktene. For det andre må banen eies og drives i offentlig regi. For det tredje må selvsagt banen gå i egen trase uten biltrafikk. For det fjerde må det totale kollektivtilbudet ikke bli dårligere. Det må også finnes en løsning som integrerer Gråkallbanen i dette prosjektet. Gitt disse forutsetningene, tror vi en riktig plassert bybane, vil gjøre byen vår bedre å  bo i, og også gjøre kollektivtilbudet mere attraktivt.

 

Om et håpløst, dårlig og egenrådig selskap

 I lederen torsdag 19. juni kommer Adresssa med nok et sleivspark til tidligere Team Trafikk, ett nytt sleivspark i en lang rekke gjennom mange år.   Avisa hevder at passasjerene led under et egenrådig, håløst og dårlig selskap.  Adressa prøver nok en gang å sverte min gamle arbeidsplass, noe som provoserer meg og mange tidligere ansatte i TT.

For det første så er dagens ruteproduksjon i Trondheim fremdeles basert på det konseptet TT utviklet med gjennomgående pendelruter gjennom sentrum som grunnstammen i tilbudet. I all hovedsak er ruteopplegget meget likt det som vi kjørte på i gamle dager.  AtB har kun gjort små endringer i opplegget.  Det må vel bety at organiseringen og trafikkproduksjonen fortsatt er like «håpløs»  og dårlig det da?

Den store forskjellen er at AtB de siste årene har fått tilnærmet ubegrensede resurser til å sette inn flere avganger og nyere busser.  Derfor er tilbudet nå selvsagt mye bedre enn for 4 år siden.  TT kjørte på kontrakt med fylket. En kontrakt er en avtale mellom to parter.  Selvsagt var det diskusjoner og uenigheter mellom partene, men det var tross alt fylket som satt på pengene og taktsmyndigheten og dermed kunne bestemme om det oppstod uenighet. I dag er det Atb som bestemmer.  De lytter veldig sjelden til oss som jobber i felten og vet hvor skoen trykker.  F eks advarte vi ansatte, og mange andre, mot å dele opp det siste anbudet i distriktene i skole og rutekjøring hver for seg. Men det øret ville man ikke høre på, og resultatet ser vi i dag. TT belastet aldri fylket 125 mill kr i underskudd på ett år. Hvem er egentlig mest egenrådig?

 For det andre ble TT gjennomanalysert i forkant av anbudet.  Bla av det uavhengige konsulentselskapet Deloitte. Deres konklusjon var helt klar på at TT var et godt drevet selskap og at det ikke noe tull med regnskapene og at kostnadene ved kollektivtrafikken i Trondheim faktisk var lavere enn sammenlignbare anbudsområder.  

 Jeg skal i denne omgang unngå å gå inn i alle de andre problemene anbudet har skapt, men det har i alle fall ikke blitt færre «konfliktområder» mellom selskapene og AtB.  Anbudskontraktene er så pass stivbeinte at det utløser utrolig mye møtevirksomhet bare for å gjøre små endringer. Og det tar utrolig lang tid å gjøre små justeringer, som vi tidligere kunne gjøre over natta.

 Vi som jobbet i gamle TT, mener vi gjorde en god jobb ut fra de forutsetningene som lå til grunn den gangen, og det mente våre passasjerer også. Vi fikk gode poeng på alle markedsundersøkelser og passasjerene var stort sett fornøyd. Men Adressa var aldri fornøyd. De jobbet konsekvent i mot oss i alle år og brukte alle muligheter til å sverte selskapet og de ansatte. Er det ikke nok nå?

 

Legg ned AtB

 

Problemene med AtBs styring av kollektivtrafikken i ST øker stadig. Det har blitt omtrent slik vi advarte mot, da fylket gikk inn for å anbudsutsette kollektivtrafikken og opprette et aksjeselskap til å håndtere anbudet. Den siste budsjettoverskridelsen er bare en del av problemet. Massiv kritikk fra distriktene etter den siste anbudsrunden på buss. Massiv kritikk fra kystområdene etter den siste anbudsrunden på båt. Massiv kritikk fra ansatte i flere år, for pulverisering av arbeidsgiveransvar og bedriftsdemokrati. Hvor mye skal til før noen forstår at dette ikke kan fortsette? Noen har faktisk skjønt litt. «Legg ned AtB. Ansvaret for kollektivtrafikken pulveriseres slik det er organisert. Det er på tide at vi tar opp dette på nytt, sier Morten Ellefsen.» Helt korrekt. Ansvarspulverisering er en del av problemet. Men hovedårsaken ligger i det systemet som anbudsopplegget bygger på, med «bestiller?utfører modellen» og et aksjeselskap som ansvarlig for prosessene.  Dette skaper lange avstander mellom de som eier ? de som planlegger og de som driver. Og enda lenger avstand til oss ansatte som utfører jobben. De forskjellige partene sitter med ansvar på hvert sitt lille område. Og disse har til dels motstridende interesser. Eieren (fylket) laget et aksjeselskap for at de (politikerne) ikke selv skulle stå direkte ansvarlig, slik som de ville vært dersom det var en del av fylkeskommunen.  AtB skal prøve å få dette til å bli billigst mulig, men er så opphengt i anbudsprosesser og anbudsregler at sunn fornuft må vike. De som driver (kollektivselskapene) skal tjene penger på sin drift, og er livredde for å miste goodvill hos AtB, med tanke på neste anbudsrunde. Kollektivselskapene er også konkurrenter og lite interessert i å samarbeide. Vi ansatte (som kjenner hvor skoen trykker) prøver å få til en levelig hverdag, både for oss selv og våre passasjerer, men blir ikke hørt. Resultatet er at ingen har ansvaret for helheten. Den eneste måten å få noen til å ta ansvaret for helheten på er å samle planlegging og drift direkte under den eieren som har det totale ansvaret, altså fylkeskommunen. Da kan ansatte, planleggere og politikere sammen utvikle en god, sikker og velfungerende kollektivtrafikk i fylket vårt.

 

Bussbransjen ødelegges av anbud

Bussbransjen er i ferd med å bli helt ødelagt av anbudssystemet. Når driften settes ut på anbud miste arbeidsmiljøloven og avtaleverket sin betydning. Bedriftsdemokratiet er i ferd med å forvitre.

For 15 år siden hadde vi et greit fungerende bedriftsdemokrati gjennom ansattes representanter i selskapenes styrer, vernetjeneste i tråd med arbeidsmiljøloven og tillitsvalgte i tråd med hovedavtalen. Men nå er det ikke lenger bedriften du jobber i som bestemmer. Det er anbudsselskapet, ofte et fylkeskommunalt eid AS såkalt administrasjonsselskap, som gir detaljerte bestemmelser for alt mulig som er viktig for våre arbeidsforhold.

Detaljerte beskrivelser av hvordan bussene skal se ut og hvordan de skal utstyres. Vernetjenesten har rett til å delta ved i slike kjøp, men opplever ofte at avgjørelsene blir tatt av andre. Også når det gjelder rutetraseene er og rutetider er busselskapene og sjåførene tilsidesatt. Det samme gjelder selve billetteringsutstyret og takstene. De fylkeskommunale administrasjonsselskapene styrer dette helt på egen hånd, selv om vi drøftingsrett på alt som gjelder våre arbeidsvilkår. De fylkeskommunale administrasjonsselskapene har jo ikke noe arbeidsgiveransvar for oss.

Det ligger ofte krav om flåtestyringssystem i anbudskonkurransene, som gjør bussen til en av de mest overvåkede arbeidsplassene i samfunnet vårt. I de fleste selskapene er det fremforhandlet retningslinjer for slik overvåkning som i stor grad er i tråd med Datatilsynets bestemmelser. Likevel ser vi, at når resultatene av slik overvåkning går direkte på selskapenes bunnlinje i form av bonus og bøter, blir det fristende å «straffeforfølge» den enkelte sjåfør i strid med bestemmelsene.

Busselskapet og ansatte har ingen innflytelse på fylkeskommunens kjøp og oppføring av hvilebuer, og på mange ruter finnes det ikke slike fasiliteter overhode. Busselskapet blir stående med lua i hånden i samarbeidsmøtene med anbudsselskapet i redsel for å ødelegge sine sjanser til å vinne neste anbud. Vi opplever i et økende antall saker at de to partene skylder på hverandre, og det gjør det vanskelig å få avklaring på sakene.

Operatørselskapet tolker bestemmelser i vår tariffavtale etter eget forgodtbefinnende, for vi er ikke bundet av tariffavtalen som de sier. Det e utrolig frustrerende å være tillitsvalgt under slike forhold. Det er ikke rart at det mangler flere tusen bussjåfører på landsbasis

Slik kan vi ikke ha det. Og hovedproblemet er denne bestiller?utfører modellen, som anbudet krever. Den gjør medbestemmelse illusorisk, da vi ikke har noen som helst forhandling eller drøftingsrett med anbudsselskapene, selv om de bestemmer i detalj vår arbeidshverdag. Og innenfor dagens EØS regime er det kun en mulighet til å unngå dette systemet, og det er å drive kollektivtrafikken i offentlig egenregi.