En dag i Ole bussførers liv

Jeg slår plutselig opp øynene. Det er mørkt i rommet. Hva er klokka? Gløtter på telefonen, og den viser 04.30. Ok, da våknet jeg også i dag før vekkerklokka. Jeg må ha en ekstra sans, en innebygget klokke, som slås på når jeg stiller inn telefonen på vekking om kvelden.  Det er merkelig, men jeg våkner nesten alltid noen minutter før vekkerklokka slår inn, uansett om den er innstilt på 04.30 eller 07.30. I dag var det 10 minutter før. Jeg hadde klokka på 04.40. Vel, i dag er det ingen grunn til å ikke stå opp, så jeg tasser ut på badet. 10 minutter ekstra om morran er gull verd for meg. Da får jeg tid til å bla gjennom avis før jeg må dra, hvis den er kommet på døra da. Men noen dager er jeg ikke like utvilt, og da ligger jeg ofte og venter til mobilklokka ringer. Da tenker jeg at hvorfor i alle dager har jeg valgt et slikt yrke? Men så tenker jeg at jeg er heldig som ikke er flybussjåfør eller trafikkleder, for da måtte jeg stått opp enda to timer tidligere. Glemmer aldri historien en kollega som nettopp var forfremmet til trafikkleder fortalte. Han drar seg ut av dyna klokka kvart på 3 om natta, da kona gløtter på øyet og sier: «du er sikker på at du er blitt forfremmet da?»

Vel, jeg får unna morgenstellet og får i meg en brødskive. Må ha litt mat i magen for å fungere skikkelig. Tidligere måtte jeg også ha kaffe til frokosten, men den har jeg kuttet ut. Venter til første turen med å ta kaffekoppen. Gløtter på gradestokken på kjøkkenvinduet, den viser 15 minus. Huff da, vinteren vil ikke slippe taket, så jeg finner frem superundertøyet, eller stillongsen, som vi kalte det i gamle dager. Gidder ikke fryse på meg «kattunger», så jeg får heller ta den av etter hvert.

Avgårde til jobb. Det tar ca. 20 minutter, så jeg har noen minutter å gå på når jeg kommer frem. Hater å være seint ute. Blir bare stress ut av det. Veksler et par ord med noen kolleger, for å sjekke om det er noen ruter som har omkjøringer eller andre endringer.

Ut i bussen. Spent når det er så kaldt om den er godt nok varmet opp. Ikke glovarm i dag, heller litt «pisslunka», men det holder. Har forresten hatt varm buss hver dag i hele vinter. Systemet fungere faktisk ganske bra. Det er elektronisk styrt, men med manuell kontroll som fanger opp de fleste feilene. Og det er bra, for noe av det værste en bussfører vet, er kald vogn om morran. Da blir det en dårlig start på dagen, enten du velger å kjøre ut med den kalde vogna, og satser på at den blir varm snart. eller du ber om å få ny vogn. For da blir du forsinket på rutestarten.   Gæli bli det uansett.

Før jeg kjører ut fra anlegget, tar jeg et par ekstra tester på bremsene. Jeg hadde et uhell for et par år siden, der bremsene ikke virka som de skulle, og det sitter i ennå.

Men i dag er alt greit og jeg kommer frem til oppstartsholdeplassen 4 minutter før avgang. Innrømmer at  jeg lar vogna stå å gå, selv om grensa er 2 minutter på tomgang. Når det er 15 minusgrader og ikke full varme ennå, så tar jeg sjansen. Skal jo tross alt sørge for at passasjerene møter en varm buss også, når de kommer hutrende inn fra kulden. På første turen er det ikke så mye folk. På avgang 05.41 er det stort sett bare arbeidsfolk som er med. Mest damer, som vanlig. Flere som er litt mørkere i huden enn meg. Kanskje noen er renholdere på vei til tidlig jobb. Prøver å være ekstra hyggelig på første turene, fordi dette er jo mine egne, de er i samme klasse som meg. Og så fortjener folk som står  opp så tidlig å få en fin start på dagen. Det er utrolig hva et lite smil, et hei eller bare et nikk gjør av forskjell. Det er faktisk så enkelt at et smil trigger et smil tilbake. Det er utrolig vanskelig å ikke smile tilbake når noen smiler til deg. Og da får vi begge en bedre start på dagen. Litt ut i løypa kommer det på en ung mann i arbeidsklær. Tenker at han sikkert er lærling i et byggfag. Jeg morer meg av og til med å gjette hva passasjerene gjør, og på vei ut av sentrum så kommer det på en gjeng blide damer som prater livlig seg imellom på et språk som jeg ikke forstår. De hilser og smiler tilbake år jeg sier hei, og jeg gjetter på at de kommer fra nattevakt på sykehuset. Flere av dem sier «ha det» når de går av bussen. En riktig fin start på dagen. Så er jeg fremme på hvilebua og har 13 minutter til å få i meg dagens første kaffe. Det smaker himmelsk, til tross for at den er beksvart. Jeg tror det må jobbe mange «jordmødre» her, etter kaffen å dømme. Kaffen koker vi etter hvert som det blir tomt, og nåde den som ikke setter på ny kaffe når han har tømt siste skvetten.

Neste tur går fint, fortsatt ikke stappfullt. Nå kommer det på en ny gruppe passasjerer, kontor- og butikkfolket. Ser det litt på klesveien, de er liksom litt finere kledd. Fortsatt mest damer, og det er greit for meg som heterofil mann. I hvilket annet yrke får du smil og hilsninger fra så mange flotte damer i alle aldre, farger og fasonger i løpet av en dag? Så kommer skoleelevene. Noen reiser med egne skolebusser, men veldig mange reiser også til og fra skolen med vanlig rutebuss. Prøver å passe ekstra godt på de minste elevene. Sier hei og prøver å få dem til å føle seg velkommen om bord. Holder et ekstra øye på innvendig speil, for å være sikker på at det er rolig i baksetet. De litt større elvene hilser ikke alltid tilbake. Noen av gutta er så «tøffe» at de ikke kan hilse på en bussjåfør, og noen av jentene er så blyge at de ikke tør møte blikket mitt. Synes litt synd på disse tenåringene, som strever med å finne seg selv og sin plass i livet. Tror mange er veldig usikre på seg selv, og dekker dette bak en maske.

På neste tur kommer studentene. Også her er det flest damer. De er stort sett meget hyggelige og hilser ofte å eget initiativ når de kommer på bussen. Nå blir det stappfullt, og mange må stå. Men det ser ut til at alle er fornøyd med at de får bli med slik at de kommer frem til forelesningene.

Pause. Spisepause. Kollegaen som avløser starer dagen sin nå, og skal holde på til kl 17.59. Jeg er ferdig kl 14.03. Sånn er vår arbeidsdag. Tidsstudert ned til minste minutt. Ikke et minutt som «går til spille» for arbeidskjøper. Men spisepausen på kantina er dagens høydepunkt. Skjønt det er lenge siden det var kantinedrift på gammelkantina i midtbyen, nå er det kun spiserom. Men vi kaller det fortsatt kantina. Og den har i alle de år vært det viktigste treffpunktet for sjåførene i Trondheim. Fra neste å forsvinner den dessverre, så vi lurer på hvordan livet blir uten den.  

Den første jeg treffer på kantina er en god kamerat som kom hit som flyktning for mange år siden. Shalam aleikum rekker jeg å si før han oppdager meg.  En intern gag oss imellom. Ingen av oss kan arabisk, men han er muslim og vet at jeg er engasjert i palestinernes sak. Så for noen år siden begynte han å hilse på denne måten. Det var omtrent samtidig som han ga meg oppnavnet Mulla Berg. Og da kommer diskusjonen inn på oppnavn. Vi har hatt mange kolleger med oppnavn gjennom tidene. Rykk og napp, hår og skjegg og texas, for å nevne noen. Men det mest berømte gjennom alle tider, forteller en av veteranene, er «to rom og kjøkken». Ettersom det sitter flere nye kolleger det, så må han fortelle. Dette var en trikkefører som fikk dette oppnavnet. Det er mange år siden nå. På den tida måtte føreren rope opp holdeplassene via en mikrofon. Og en dag kom det på en kollega som ble stående å prate og føreren ropte holdeplasser mens han fortale kollegaen om den nye leiligheten han hadde kjøpt. Kollegaen spurte om hvor stor leiligheten var og trikkeføreren svarte «to rom og kjøkken« via mikrofonen, så det ljomet i hele trikken. Han ble kjent i hele byen under navnet «to rom og kjøkken».

Og når noen forteller en god historie så kommer det ofte flere som hiver seg på. Og dette er noe av det som gjør kantina så viktig. Har får du påfyll og latter og gode historier, og det gjør hverdagen mye lettere. Du kommer ofte ut igjen med nye krefter.

Men så kommer det inn en kollega som ikke ser særlig bra ut. Han ser rett og slett litt tufs ut. Hva er det som plager deg da sier jeg. Har nesten ikke sovet i natt sier han. Fikk «skitkjeft» av en voksen passasjer i går, og det var virkelig ikke fortjent. Skal ikke gå i detaljer her, men det gikk skikkelig inn på han, så han ble liggende våken å tenke og irritere seg over episoden i hele natt. Han får flere gode råd. Du må ikke legge på deg slike episoder. Men det er lettere sagt enn gjort. De fleste av oss blir påvirket av slike episoder, spesielt når det føles blodig urettferdig. Dette er også en del av hverdagen vår. Noen ganger får vi urettmessig kjeft, og da er det godt «å få det» ut blant kollegaene på kantina. Så kan vi fylle på med flere liknende episoder og «offe» oss over håpløse passasjerer en stund. Fin måte å avreagere på.

Men så er det en av de nye som klager over kor mye bråk det er i en del av Volvobussene våre. Det er en vifte som lager utrolig mye støy og som starter i ett sett. Han får selvsagt et godt tips. Trykk 3 ganger på femte knappen i andre rad, så stopper vifte. Mange av bussene har sine særegenheter, og på kantina får du gode tips om hvordan du kan håndtere disse. Denne dagen er vi ellers innom Mee to kampanjen, og et par av gutta mener det nå blir håpløst å flørte med damene. Jeg svarer nok litt skarpere enn nødvendig, når jeg påpeker at denne kampanjen ikke handler om flørting, men om menn i maktposisjoner som utnytter sin posisjon overfor spesielt yngre damer. Vi er ikke nødvendigvis enige om alt, men vi greier stort sett å diskutere saklig. Og blir det usaklig, så er det ofte en som kan dempe gemyttene med en spøkefull tone. Lønnsoppgjøret er også tema, det nærmer seg vårens vakreste eventyr? Selv om alle parter har signalisert at det er rom for reallønnsvekst i år, så er ikke forventningene så høye. Det blir vel en krone eller tre sier en. Bussførere er nøkterne folk. Men det er mange som kan tenke seg å ta en kamp i år, for en skikkelig lønnsøkning. Eller helst blir det vel neste år, når det er hovedoppgjør. Mellomoppgjøret i år vil vel ikke gi noe særlig uttelling.

Men plutselig husker jeg på klokka, tida er ute. Jeg må springe ser jeg, for bussen går om 3 minutter. Ha en fin dag. I Munkegata kommer bussen jeg skal løse av noen minutter etter passeringstida, som vanlig. Ny rute etter pause. Første tur er rolig, alle studentene, skoleelevene og arbeidsfolket er kommet seg dit de skal. Neste pulje er pensjonistene og mødre og fedre i fødselspermisjon, og de kommer på nå og utover dagen. På andre turen kommer det på en barnehage som skal på tur. De har en egen ordning så de kan reise gratis mellom klokka 9 og 14, og det er det mange som benytter seg av. jeg vil at alle barnehagebarna skal få sitteplass, så da må jeg omrokere litt i bussen. Jeg spør om de som sitter bakerst kan være så vennlig å flytte fremover, slik at vi får barnehagen samlet på de bakerste setene. Det er for at voksne skal kunne ha kontroll med ungene. Dette tar jo litt tid, men alle bidrar til at det går greit. Alle skjønner at dette er viktig og riktig.  Det er slik jeg vil ha det på bussen min. Samarbeid med passasjerene er utrolig viktig for at dette skal fungere i alle situasjoner. Derfor liker jeg heller ikke at de skal kalles kunder, for det skaper liksom et oss og dem. Vi må faktisk spille på lag om dette skal fungere bra. Litt senere kommer det på en mann med en barnevogn og en litt større unge, kanskje 4-5 år. Hun rekker ut armen i god tid og holder den ute til bussen har stoppet. Så flink du er til å varsle sier jeg når hun kommer på. Hun smiler og tar stolt frem eget busskort som hun holder mot leseren. All honnør til pappaen som lærer ungen gode bussvaner.

Resten av skiftet går som en drøm. Sola kommer fem og varmer opp litt. Kjenner litt trøkk i ryggen på slutten av skiftet, men det er ikke uvanlig med mange år i dette yrket. Må prøve å legge inn en liten treningsøkt tenker jeg. Avløsningen kommer presis kl 14.03 og jeg kan logge av nok en arbeidsdag.