Sorgens sommer

Gjør sorgens sommer til solidaritetens høst

Sommeren 2011 skulle bli en flott sommer, med et nytt barnebarn å feire, ferie på hytta sammen med slekt og venner, fisketurer, bærturer og masse sol. Slik ble det ikke.

Etter en uke ferie rammer den første katastrofen. Det nye barnebarnet (ei nydelig lita jente som heter Mathea), dør noen få dager før terminen. Så nære terminen at mora må føde sitt døde barn på vanlig måte. I ett knapt døgn får mor og far beholde sin døde datter hos seg på sykehuset. Hele familien er lammet av sorg.

Fem dager senere kommer terrorbomben i Oslo og terrormassakren på Utøya. Vi, som resten av Norge, har vanskelig for å fatte det som skjer. Men etter hvert siger det inn. 77 mennesker, de fleste unge, er drept med kaldt blod. Vi kjenner ingen av dem personlig, men vi ?kjenner til? noen. Likevel velter sorgen inn. Så mange flotte unge mennesker er borte. Først og fremst går våre tanker til foreldrene og familiene. Den smerte og sorg som rammer den som mister et barn, er så stor og tung at den ikke kan beskrives med ord. Jeg tror ingen som ikke har opplevd det sjøl, kan forestille seg det. Jeg har sjøl mistet en sønn i ungdommens vår, og det er kanskje derfor det rammer ekstra tungt. Jeg vet litt om hva disse foreldrene og resten av familien gjennomgår. Men samtidig tror jeg hele landet er rammet av sorg. Det er nesten umulig å ikke bli berørt av dette.

Jeg vet også hva litt støtte og omsorg gjør for at de skal greie å komme seg gjennom den tunge tiden de opplever nå. Og det er nå, etter de store ordene, etter de store markeringene og etter begravelsene, at det virkelig blir tungt for disse familiene. Nå skal de liksom vende tilbake til hverdagen igjen. Men det blir aldri den samme hverdagen igjen etter et slikt tap. De vil for alltid ha et stort hull inne i seg; det er som om det mangler en del av deg selv. Og det er nå den store tomheten kan inntreffe. Eller spørsmålene du ikke får svar på. Grublingen over meningen med det hele. Det kan gå uker, måneder eller år før et menneske kommer seg på føttene igjen etter et slikt tap. Så disse familiene vil ha behov for støtte og omsorg i lang tid fremover.

En klem, et klapp på skulderen, en telefonsamtale, en tekstmelding, en mail eller en hilsen på Facebook. Det gjør så godt, og det varmer når du er i dyp sorg. Det lindrer litt av smerten å vite at andre tenker på deg og dine. For når sorgen blir så stor og fortvilelsen så bunnløs, kan du føle deg ganske alene. Den kan bli så lammende, at du lurer på hvorfor skal du leve videre, når din sønn eller datter eller ditt barnebarn er borte. Det føles så himmelropende urettferdig, så meningsløst, ja nesten naturstridig å måtte begrave sitt eget barn eller barnebarn. Derfor er det så utrolig viktig å få vite at noen bryr seg, at noen trenger deg, at noen føler med deg i din sorg.

Vi må heller ikke glemme de som overlevde. Disse unge menneskene har opplevd et mareritt som er helt ubeskrivelig. De vil også ha behov for omsorg og støtte i lang tid fremover. Og min erfaring er at den støtten som kommer fra nærmiljøet er viktigere enn noe annet.

Det koster så lite og betyr så mye. Det å vise medfølelse og omsorg er den enkleste, men kanskje viktigste form for solidaritet du kan gi.       

I solidaritet

Ole Roger