I krigens bakgård

 Libanon er et lite land inneklemt mellom Syria og Israel, og det preger landet veldig. 4,5 mill innbyggere på et område like stort som Aust-Agder fylke. Det ca 11 mil fra Beirut til Damaskus, hovedstaden i Syria. Altså kortere enn mellom Trondheim og Oppdal. Avstanden til Homs i Syria er ikke mye lengre. og Alleppo og Palmyra er ca 30 mil unna. Syria  er Libanons nærmeste nabo på ene sida, med  Israel på  andre sida.

Så det er kanskje ikke så rart at Libanon er sterkt påvirket av krigen i Syria og nærheten til Israel. Libanon huser i dag omtrent  1, 4 million flyktninger. Og landet har ca 4,5 mill innbyggere, og er på størrelse med Øst Agder fylke. Så ca 1/3 av innbyggerne er flyktninger, og her i Norge hyler vi over oss om det kommer 10 000. Kontrasten er stor.

Når det er full krig i nabolandet så blir sikkerheten satt i høysetet. Vi som var der fikk bl a ikke lov til å publisere blogger eller noe på sosiale medier under oppholdet. Våre verter, Norsk Folkehjelp, var strenge på sikkerheten. Den langvarige krigen og flyktningesituasjonen,  har selvsagt skapt spenninger internt i Libanon også. I tillegg til de spenningene som var der før krigen i Syria, som f eks situasjonen til de palestinske flyktningene i og utenfor flyktningeleirene. Over 400 000 palestinere er registrert i Libanon, mens  det er i overkant av 280 000 som er registrert som brukere av UNRWA, FN s organisasjon for palestinske flyktninger.  I tillegg har det kommet ca 40 000 palestinere fra Syria, som altså må flykte nok en gang.  Dette skaper selvsagt problemer når leirene i utgangspunktet er overfylt. Det finnes 12 offisielle palestinske flyktningeleirer i Libanon, og ca 40 uoffisielle palestinske bosettinger utenfor leirene.  Disse bosettingene er i utgangspunktet ulovlige, da de ble etablert utenom FN systemet, men også fordi palestinere ikke har lov til å eie verken hus eller leiligheter i Libanon.

Fjerde generasjons flykninger vokser nå opp i leirene i Libanon. Jeg tror ikke det er mulig for noen som ikke har opplevd det, å forstå hva det innebærer.  Vi fikk noen glimt av livet deres, og vi fikk mye informasjon om situasjonen, men kan ikke si at vi forstår hva dette livet innebærer. 

Vi kan bare prøve å formidle noen av disse glimtene og noen av følelsene vi møter. Vi måtte flyktningfamilier i ren nød. Familier som bodde i rønner, i ren slum. Familier som hadde solgt alt de eide for å flykte fra Syria, for så å ende opp nederst på rangstigen i en flyktningeleir i Libanon. Vi møtte mennesker som ikke hadde noe håp om et bedre liv og vi møtte noen som håpet via en sønn som flyktet vidre til Tyskland. Vi ble fortalt at narkotika var blitt et kjempeproblem i leirene, at politiske grupper lokket ungdom med våpen og penger, og at ungdommene hadde gitt opp livet i Libanon og kun drømte om å komme seg til Europa.

Vi så leire med trange gater, der solen sjelden slapp til og der elektriske ledningsvaser hang over alt. (En norsk elektriker ville fått hjerteattakk.) Her bor familiene i generasjon etter generasjon. Arbeidsledigheten er skyhøy. Noen steder kan de få litt sesongarbeid i jordbruket til sultelønn, noen steder kan du få seg ordinært arbeid, men da selvsagt til laver lønn enn libaneserne. Det er en av årsakene til t fagbevegelsen i Libanon ikke har mange  palestinerne som medlemmer. 

Som besøkende føler du deg som en kikker, som en inntrenger, men de lokale aktivistene er klare på at dette er viktig. Dere må dra hjem og fortelle hvordan vi lever, sier de. Vi er de glemte flyktningene.

Når du forlater en familie der kona døde fordi de ikke hadde råd til å betale for behandling, så føler du en avmakt som er altoppslukende. Du får mest lyst til å røske  med deg ungene hjem til Norge, eller vrenge lommene og kontoen din for å gi dem noen dager uten økonomiske bekymringer i alle fall. Du er så satt ut at du ikke greier å tenke rasjonelt. Du har følt litt av den håpløsheten som disse menneskene føler hver dag.  Men heldigvis møter vi også positive og optimistiske mennesker i leirene. Mer om det i neste innlegg.