Sterkt møte med Gaza – værre enn et fengsel

Sitter her etter en lang dag og skal prøve å formulere mine inntrykk og følelser etter første dag i Gaza. Kan vel si det slik at det er sterkt delte følelser jeg sitter igjen med. På den ene siden møte med den synlige fattigdommen og problemene som blokaden føler med seg. Og det som slår en er at her er det utrolig mange mennesker, de fleste ungdommer, samlet på et meget lite område. På den andre siden møte med mange flotte og engasjerte mennesker. Det sterkeste møte var nok med fiskerfamilien vi spiste middag hos i kveld, og besøket i flyktningeleiren Beach camp. Og møte noen av de ansatte i Norsk Folkehjelp, som var en entusiastisk og utrolig positiv gjeng, Yousef, Mahmoud, Wedad, Reem og Mai.

Men for å begynne med begynnelsen. Vi forlot Jerusalem etter frokost og kjørte ned til grensepasseringen Erez. Vi slapp inn uten problemer og uten særlig venting. Vi er i denne sammenheng Ingunn og Signe fra Fagforbundet og Martin fra Norsk Folkehjelp. Måtte gå gjennom en lang overbygd gang gjennom ingenmannsland (egentlig er det selvsagt Palestinsk land, men Israel har definert det som såkalt sikker sone, der ingen palestinsk aktivitet er tillatt.) I Gaza ble vi møtt av Norsk Folkehjelp sine folk, som tok oss til hotellet og deretter til Folkehjelpa sine kontorer i Gaza by, der vi fikk en god orientering om deres arbeid og deres prosjekter i Gaza. Vi kommer tilbake til disse prosjektene når vi får møte samarbeidspartnerne sener. Spiste en fantastisk lunch sammen med dem på kontoret.

Første stopp etter lunch var OCHA, FN organisasjonen for humanitære saker i okkupert Palestina. De ga oss grundig informasjon om den humanitære situasjonen. Blokaden har ført til en kritisk humanitær situasjon for folk i Gaza. Noen kaller Gaza verden største fengsel, med 1,7 millioner mennesker, men det er faktisk verre en det. Hamada, OCHA lederen som vi møtte, mente Gaza var verre enn et fengsel. For i et fengsel er det i allefall noen som sørger for at du har mat og klær og tak over hodet. Det er det ikke i Gaza. Blokaden har ført til at mange ikke har råd til å kjøpe nok og god nok mat til sin familie. Det er konstant mangel på rent vann, strøm, drivstoff, medisiner og arbeidsledigheten er over 30 %. Rundt 50 % for unge folk. Antall fiskere er redusert til en tredel, og fangstene er mer enn halvert, etter at Israel reduserte fiskerigrensa til Gaza til 3 nautiske mil. Før Osloavtalenvar det ingen grense, det var åpent hav. I Osloavtalen står det at grensa er 20 NM, mens den nå altså er redusert til 3 NM.

Og fiskeren Zaki, og hans familie, som vi spiste middag hos om kvelden, bekreftet til fulle problemene. Han hadde to små båter, sammen med sin bror, men bare råd til motor til den ene. Prisen på en påhengsmotor var steget omtrent til norsk nivå. Og med den reduserte fiskerigrensa, var det mange dager de ikke fikk noe fisk overhodet. Og bare drivstoff til motoren kostet så mye at selv om de fikk noe fisk, så gikk de ofte i minus når dagen var slutt. Ikke rart det ble færre og færre som ville jobbe som fiskere.

Zaki og kona hadde 6 barn og 6 barnebarn, og de bodde 10 mennesker i en liten leilighet i Beach camp. Familien måtte flykte fra Jaffa i 1948 og havnet deretter i Gaza, der Zaki var født og oppvokst. Både faren og bestefaren var fiskere, så yrkesvalget ga seg selv. Men selv om det så mørk ut mange ganger, hadde han slett ikke gitt opp håpet om en bedre fremtid for sine barn og barnebarn. Zaki var en nøktern mann, som hadde vært med i et av prosjektene til Folkehjelpa i Gaza, der han bl a hadde fått tilgang til nye fiskegarn.  Men han var mest takknemlig for å få treffe oss, slik at vi kunne fortelle hans historie videre og derigjennom skaffe støtte til palestinernes kamp. Men det er vi som skal være takknemlig, for at han åpnet sitt hjem for oss, og serverte en flott palestinsk middag. Og ikke minst at han åpent fortalte sin families historie og at vi fikk treffe en veldig hyggelig familie. Og noen slektninger og naboer som stakk innom for å hilse på.

Flyktningeleiren Beach camp var på mange måter et trist syn, med smale trange gater, overfylt av folk og dårlige sanitære forhold. Men det krydde av nysgjerrige unger, som ville hilse på oss, og de var fulle av liv som unger er overalt i verden. Disse ungene er Gazas fremtid, så hvis vi i Fagforbundet kan gjøre litt for at noen av dem får en bedre fremtid, så er det i seg selv verd hver eneste krone vi bruker gjennom Norsk Folkehjelp her nede. Og jeg lover at jeg fortsatt skal yte mitt lille bidrag til dette arbeidet og det langsiktige målet om å få et fritt Palestina.