Gazas fantastiske kvinner

Vi starter dagen med et møte med de palestinske kvinneunionen (Union of Palestinian Women Committees). Og hvilket møte! Disse kvinnene er Gazas fremtid. De fortalte om sitt arbeid på mange forskjellige områder, og de hadde sterke historier å fortelle.

Den palestinske kvinneunionen jobber med kvinners rettigheter, økt bevissthet om likestilling, økonomi, sosial støtte, utdanning osv. Og i Gaza kreves det stort personlig mot å stå frem og kreve sin rett som kvinne. Gaza under Hamas er et patriarkalsk samfunn, der menn bestemmer det meste. Til tross for dette organiserte disse kvinnene, og mange andre, demonstrasjoner mot myndighetene, de stilte til valg i kommunestyrer, fagforeninger, politiske partier osv.

Flere demonstrasjoner ble angrepet av myndighetene, noen ble forbudt, men allikevel fortsatte de. Mot kvinnelige demonstranter ble det ofte brukt kvinnelig politi og myndighetene var smarte nok til hovedsakelig å arrestere menn som deltok. Men også kvinnelig politi brukte av og til vold. Det kunne journalisten Samia fortelle. Da hun filmet vold mot demonstranter ble hun slått, og forsøkt fratatt kameraet. Kameraet fikk hun levert over til en venn før hun ble tatt, slik at de kun fikk tatt mobiltelefonen hennes. Den lille filmsnutten ble senere lagt ut på nettet og skapet stort politisk rabalder. Etter dette ble Samia nærmest svartelistet. Men hun bruker sine kunnskaper bla til å lære opp kvinner i å håndtere media, noe som er utrolig viktig. Å synliggjøre kvinner i media, og ikke minst få dem til å stå frem, er en viktig del av strategien.

Kvinneunionen arbeidet for å få politisk støtte til sin politikk, og det hadde de fått av de fleste partiene, men ikke fra Hamas. De jobbet også for å danne lokalorganisasjoner over hele Gaza, ikke bare i Gaza by, men også i resten av Palestina. De jobbet mye med fagbevegelsen og ungdomsorganisasjoner. De hadde også fått støtte fra flere fagforeninger, men internt i fagbevegelsen var mange av problemene de samme som i resten av samfunnet, nemlig at menn bestemte det meste.

 Fagforeningsaktivisten Tahani for talte om dette. I styret sentralt var det  kun 2 kvinner, og de var bare observatører, og hadde derfor liten makt og innflytelse. I fagforeninga for offentlig ansatte (tilsvarer Fagforbundet omtrent) var det kun 7%  kvinner i ledelse, til tross for at 45% av medlemmene var kvinner. Hun fortalte også om arbeidslivet generelt for kvinner. De hadde de lavest lønte jobbene, ble utsatt for seksuell trakkasering, manglet egne garderober osv. De som jobbet i landbruket fikk ofte betalt i form av vare i stedet for lønn. Veldig mange kvinner hadde ikke jobb, eller jobbet som frivillig altså uten lønn. I arbeidslivet var kun 1,2 % av lederne kvinner.   

I politikken var det også tøft å være kvinne. Det fortalte Hanan oss om. De fleste kommunestyrene hadde nå fått inn noen kvinner, men det krevde utrolig mye av de som ble valgt. Bare det å stille til valg var en stor belastning, både internt i familien og i nærmiljøet. Og når de først valgt måtte de stå på hele tiden, stille spørsmål, fremme saker, være tilstede på alle møtene for å bli nogenlunde anerkjent. Alle kjente herskerteknikker ble brukt mot dem, og noen nye for oss, f eks religion. Denne jobben/vervet passer ikke for kvinner, men henvisning til religionen. Hun hadde også opplevd at Hamas prøvde å bytte ut noen folkevalgte de ikke likte med sine egne folk.

Majda bodde ute på landet tett ved grensen til Israel, og fortalte om de utfordringene det medførte. Hun var aktiv i en kampanje mot grensemuren, og den såkalte sikkerhetssonen. Denne var laget av Israelerne på Gazas side av grensa, med sterke restriksjon for bruk av jorda der. Her trengte bøndene beskyttelse mot trakkaseringen fra Israelske soldater. De kunne finne på å skyte på folk som beveget seg inn på området uten forvarsel. Av og til rykket Israelerne inn og okkuperte husene til de som bodde nærmest, og ødela avlingene. Og under israelske aksjoner gikk de ofte hard frem, noe som bl a preget mange av barna som bodde der. Barna var traumatisert og fulle av angst. Dette førte til et forferdelig psykisk press på beboerne, spesielt for kvinnene.

Dette kommer i tillegg til den generelt deprimerende situasjonen i Gaza, men vannmangel, strømmangel, høye priser på alle nødvendighetsvarer som følge av blokaden. Splittelsen mellom Fatah og Hamas påvirker selvsagt også situasjonen i Gaza fortalte kvinnene.

Jeg kunne fortalt mye mer, men avslutter med at dette er en utrolig viktig organisasjon, som jeg håper Folkehjelpa fortsetter å jobbe med. Kvinneunionen er i ferd med å utvikle sin egen politikk, og de er i ferd med å bli en politisk organisasjon, der  noen våger å stille kritiske spørsmål ved myndighetenes politikk, og ikke minst prøve å endre denne. Som vi alle vet er organisering nøkkelen for vanlige folk som ønsker å forandre noe her i verden.  

Etter lunch dro vi ned til havna for å snakke med lokale fiskere om deres situasjon. Vi fikk jo i går historien om fiskerigrensa som Israel stadig kortet inn på, for å gjøre det vanskeligst mulig for Gazas fiskere. De fortalte sterke historier om å bli skutt av israelske patruljebåter, fiskebåter som ble beslaglagt for alltid, fiskeutstyr som ble ødelagt og båter som ble ødelagt. Flere hadde vært arrestert mange ganger bare for å nærme seg grense, og flere fisker var blitt drept.

Vi dro vidre til grenseområdet mot Israel, der vi møtte tre brødre som hadde fått halve gården sin beslaglagt fordi den lå ved grensa. Tre ganger var olivengården ødelagt av israelerne, men de bygde den opp igjen. Husene ble også rasert fullstendig under invasjonen. Nå hadde de fått støtte til nytt vanningsanlegg via bondeorganisasjonen som Norsk Folkehjelp samarbeidet med, men gården var så redusert at de ikke lenger kunne leve bare av den.

Vi besøkte også et spesielt kvinneprosjekt som bondeorganisasjonen drev. Der hadde 4 kvinner fått opplæring og støtte til å starte en liten bedrift basert på råvarer fra landbruket. De lagde all slags mat på bestilling, og delte inntektene likt mellom seg. Og dette (egen inntekt) er et nøkkelspørsmål i kvinnenes kamp for like rettigheter, poengterte flere.

Til slutt i dag fikk vi se og besøke og høre historien om de berømte tunellene under grensa mot Egypt. På det meste var det over 1000 tuneller som ble brukt til å frakte vare inn til Gaza under blokaden. Og de var faktisk Gazas livslinje. Uten disse tunellene hadde Gaza vært kvalt bokstavelig talt. Nå kommer det noe varer inn via vanlige grenseoverganger, men langt i fra nok. I tillegg har nå egypterne, etter statskuppet, begynt å stenge tunellene på deres side. Nå var det mindre enn 20 tuneller som var operative. Noen tuneller var kun operative for bensin og diesel. Det var lagt slanger som ble brukt til å pumpe drivstoff gjennom. Mens det tidligere kom ½ mill liter drivstoff pr dag, var det nå nede i 50 000 liter. Og det førte selvsagt til meget høye priser. Vi fikk høre om byggingen av tunellene, som ofte tok en måned med to arbeidslag a 10 mann som jobbet skift. Alt ble gravet ut for hånd. Og det var ikke trygt arbeid, det var mange ulykker. Noen tunelleiere har tjent seg søkkrike, men det tolerer Gazas befolkning, fordi tunellene har vært helt nødvendige for Gazas overlevelse. Nød lærer naken kvinne å spinne. Og det preger hele Gaza. Man gjenbruker alt som kan brukes til noe, og man reparere alt som overhode kan repareres.

 

Men det er for jævlig å tenke på at denne lille kyststripa, men sin flott strand og fantastiske klima, kunne vært et godt sted å bo, hadde det ikke vært for blokaden de utsettes for.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s