Det er ingen tvil om at i flere av våre bedrifter i bussbransjen er ledelsen blitt tøffere, i en negativ forstand. Noe av dette kjenner vi igjen fra tidligere tider. Når det er nok tilgjengelig arbeidskraft så kjører bedriftene en tøffere linje overfor ansatte. Vi merke dette bl. a. i en økende mengde oppsigelsessaker.
Men dette er ikke det farligste. Det som er mye verre er at vi har fått et skifte i holdninger på toppen, både når et gjelder samarbeid og styring og kontroll. Bedriftene benytter seg stadig mere av den såkalte «styringsretten». Vi merker dette i at det i økende grad fattes vedtak uten at de er drøftet med tillitsvalgte og verneombud. Så kan vi krangle om hva Hovedavtalene sier om dette, men det ender sjelden med annet enn et litt «dask på hånda» til bedriften, i beste fall. I verste fall får det ingen konsekvenser for bedriften, da prosedyrene for å håndtere brudd på avtalen er omstendelige, og selve Hovedavtalen kan tolkes ganske forskjellig i mange saker.
Vi merker holdningsendringen også i form av mere styring og kontroll, i stedet for samarbeid og tillit. Det er i ferd med å bre seg en holdning av mistillit mot ansatte, der stadig mere overvåkning og kontroll innføres. I stedet for å stole på sine ansatte og gi den frihet under ansvar, vil ledere kontrollere dem til minste detalj. Det skal rapporteres om alt mulig til alle tider, og det innføres alle slags systemer for kontroll av ansatte. Ikke nok med at det er GPS systemer som forteller alt vi gjør på bussen til enhver tid, men det innføres også manuelle kontroller av bussen som bærer mere preg av angiveri enn noe annet.
Det innføres styringssystemer som f eks ISO sertifisering, der alle avvik skal rapporteres og dokumenteres. Men der vi tidligere satte oss ned og drøftet hva som måtte gjøres for å rette opp og forhindre slike avvik, så er det nå ledere på forskjellig nivå som bestemmer hva som skal gjøres. Og dersom de ikke vil gjøre noe, så lukkes avviket.
Det innføres automatiserings-systemer som fratar ansatte muligheten til å bruke sin egen faglige dyktighet til å utføre jobben, som f. eks farts-sperrer på buss, automatisk girkontroll, antispinn osv som ikke kan kobles ut. Det betyr at du fratar ansatte muligheten ti å bruke sin kompetanse til å vurdere situasjonen og løse den ut fra dette. Snart blir vel en datamaskin som kjører bussen, så er vi sikker på at «menneskelig svikt» er utelukket. Men alle som har håndtert en datamaskin vet at den slett ikke fungere som den skal hele tiden, og hvem har ansvaret da?
Dette er ikke noe som er spesielt for vår bransje. Jeg hører om de samme tendensene i mange andre bransjer også. Jeg tror vi er i ferd med å bevege oss bort fra «den norske modellen» i vår arbeidsliv, og vi som fagbevegelse må diskutere hvordan vi møter dette. Vi kan ikke overlate dette til den enkelte tillitsvalgte på arbeidsplassen. Her må fagforbundene og fagbevegelsen sentralt utvikle mottiltak som kan brukes over alt. Hansken er herved kastet.