Noen av oss, Fagforbundets Palestina-ambassadører, står på farten til en ny solidaritetstur, sammen med Norsk Folkehjelp. Noen tanker i den forbindelse:
Blokaden har ført til en kritisk humanitær situasjon for folk i Gaza. Noen kaller Gaza verdens største fengsel, med rundt 2 millioner mennesker, men det er faktisk verre enn det. Gaza er verre enn et fengsel. For i et fengsel er det i alle fall noen som sørger for at du har mat og klær og tak over hodet. Det er det ikke i Gaza. Blokaden har ført til at mange ikke har råd til å kjøpe nok og god nok mat til sin familie. Det er konstant mangel på rent vann, strøm, drivstoff, medisiner og arbeidsledigheten er over 50 %. Antall fiskere er redusert til en tredel, og fangstene er mer enn halvert. Israel reduserer fiskerigrensa uavhengig av inngåtte avtaler, ned til 15, 12, 6 og helt ned til 3 nautiske mil. Før Osloavtalen var det ingen grense, det var åpent hav.
Bøndene sliter med å få nok vann til å dyrke avlingene. Og de som bor nære grensa til Israel, får stadig vekk jord og utstyr ødelagt gjennom raid som gjennomføres. Vanningsanlegg ødelegges, og grunnvannsnivået er faretruende lavt. FN definerte Gaza som ubeboelig i 2019 – ett år før spådommen 2020.
2 millioner innesperret i «Trondheim by»
Over 2 millioner mennesker er samlet på et område som er litt større enn Trondheim by, og det er utrolig vanskelig å komme seg ut eller inn. Vi er vant til å reise hvor hen vi vill og når vi vil. Slik er det ikke i Gaza. Ved grenseovergangen Erez til Israel får kanskje noen hundre mennesker slippe gjennom hver dag, og de fleste av dem er utenlandske hjelpearbeidere eller lignende. På grensen mot Egypt er det ikke stort likere. Etter den arabiske våren var grensa der mye åpnere en stund, men etter statskuppet i 2013 ble det omtrent like håpløst som den israelske grensen. De fleste tunnelene som ble gravd under grensa mot Egypt, er også stengt. Disse ga en liten ekstra forsyningsmulighet som nå er borte.
Nå regulerer Israel all import meget strengt, slik at det akkurat holder til å holde liv i befolkningen, og noen ganger stenger de grensa helt. Slik som i den nylige krigen, der importen bl.a. av drivstoff ble helt stoppet, slik at det eneste kraftverket, som går på diesel, ikke kunne levere strøm.
Gaza kunne vært et paradis, med en flott kystlinje/strand, et supert middelhavsklima klima og masse fantastiske mennesker. I stedet er det et helvete på jord, takket være blokaden.
Vi skulle egentlig til Gaza til uka, men våpenhvilen er skjør den delen av turen er avlyst, så nå blir det Vestbredden rundt.
Menneskerettigheter er ikke terrorisme
Også på Vestbredden hoper problemene seg opp for våre venner. Nå har som kjent kontorene til flere av våre samarbeidspartnere bli raidet og rasert, og de ansatte/ledere trues med lange fengselsstraffer. For å drive menneskerettighets- og humanitært arbeid. Nedstengningen av kontorene har fått unison fordømmelse fra det internasjonale samfunnet.
Så solidaritet med Palestina trengs mere enn noen gang. Og ikke minst informasjon om situasjonen på gata. Vi håper mange vil invitere oss til å fortelle om turen når vi kommer hjem.
Ole Rogers blogg 