Palestinatur: «Småbruker- og fiskerlaget» – UAWC imponerer oss

Vi reiste til Palestina mandag 29. august. En gjeng på 12 fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. Deriblant 6 Palestina-ambassadører. Meningen var at halvparten skulle til Gaza, men slik gikk det ikke. Pga sikkerhetssituasjonen bla det ingen tur til Gaza, slik at vi alle ble med på møtene på Vestbredden og i Jerusalem.

Gjengen besto av foruten meg selv, av ambassadørene Heidi, Pål Andreas, Sara, Marianne og Randi. Stein, Svend Morten, Ingunn og Knut fra Fagforbundet, og Are og Inger fra Norsk Folkehjelp.

En av de organisasjonene vi møtte var UAWC -Union of Agricultural Work Committees, som er en av de 7 organisasjonene som Israel har terrorstemplet, og så nå nettopp raidet og stengte ned kontorene i Ramallah på Vestbredden.

Organisasjonen som er en av de som Norsk Folkehjelp og Fagforbundet har samarbeidet med helt siden starten i 2009. De jobber med bønder, beduiner og fiskere. De hjelper bl.a. med juridisk hjelp når gårder blir ødelagt eller konfiskert, og de jobber med praktisk hjelp med f.eks. vanningsanlegg til bønder eller reparasjon av fiskerbåter.

Terrorstempling og nedstenging

Til tross for at hovedkontoret i Ramallah nettopp er stengt så møter de oss noen dager etter. Vi er faktisk første organisasjon som møter dem etter nedstengingen, og det setter de utrolig stor pris på. I dagens situasjon betyr det at vi stiller opp og møter dem, mye mere enn den økonomiske hjelpen, selv om den også kommer godt med når alt utstyr er beslaglagt og kontoret spikret igjen. Fagforbundet bevilget 250 000 kroner som en førstehjelp til kontorutstyr etter nedstengingen.

Bøyer seg ikke

UAWC har ingen planer om å gi opp arbeidet etter Israels ulovlige vedtak. Hovedkontoret ligger i Ramallah, der palestinske myndigheter skal bestemme i følge Oslo-avtalen.  Men det bryr okkupantmakta seg ikke noe om. De gjør akkurat som de vil også i de områdene som palestinerne skulle ha full selvbestemmelse.

De er tøffe disse kvinnene og mennene som driver UAWC, men ikke på langt nær så tøffe som de bøndene vi møter. Både palestinske småbønder og beduiner lever under konstant terror fra bosettere og okkupasjonssoldater. Bosetterne angriper landsbyene og ødelegger hus og hjem. Og de israelske soldatene overvåker det hele og griper ikke inn. Noen ganger blir folk skutt på når de prøver å forsvare sine hjem. Israel kontrollere all vannforsyning, og bøndene tildeles selvsagt alt for lite vann til både dyr og planter. Vann er en meget begrenset resurs i Palestina, så her er skjevfordelingen veldig tydelig.

Beduinene i Jordandalen

Beduinbøndene lever i karrige kår i et ekstremt tørt klima. Et hardt liv i utgangspunktet. Og når både settlere og myndigheter terrorisere dem konstant, så blir ikke livet noe enklere. De må kjøpe vann i dyre dommer via tankbil, fordi de selvsagt ikke får bore etter vann selv. Selv det å sette opp et solcellepanel er problematisk, fordi de ikke får bygge noe som helst. Heller ikke utbedre de spinkle husene sine.

Flere landsbyer er ødelagt, hus blir rasert og de er under konstant overvåkning. Beduinene forteller at bosetterne bruker droner til å følge med på alt de gjør.

Frøbanken

UAWC driver også en frøbank i Hebron, som sørger for å ta vare på, og videreforedle planter fra hele Palestina. Men den kan du lese mere om i en annen blogg.

Viktig i kampen mot okkupasjonen

Disse bøndene, både i Jordandalen og andre steder i Palestina nekter å gi opp gjorda som de har dyrket, ofte i generasjoner. Vi må bare beundre motet og utholdenheten deres. De er en uhyre viktig del av kampen mot okkupasjonen og fordrivelsen. For det er ingen tvil om at det Israel ønsker er å fjerne disse bøndene helt, slik at israelske bosettere kan overta alt land.

Dette er første blogg fra Palestina i denne omgang. En liten smakebit fra turen. Følg med, for det kommer masse blogginnlegg fra de andre Palestina-ambassadørene i Fagforbundet også.

Vi ble også, som vanlig, herja litt med

Selvsagt måtte israelerne kødde med oss da vi skulle hjem. Innreisen gikk helt som smurt, men på hjemturen kom den vanlige trakasseringen. Først ble en av oss hentet av flyet rett før avgang. Så kom de og tok med 5 andre også. De brydde seg ikke om at flyet ble forsinket. Førstemann fikk en del spørsmål, mens vi andre egentlig bare ble loset av flyet og satt på ventebenken. Vi spurte hva som var problemet, men fikk som vanlig bare hoderisting og skuldertrekk. Arrogante som bare det. Etter 40 minutter fikk vi gå inn i flyet igjen, uten noe som helst forklaring. Men flyet var da blitt en time forsinket og det kompliserte også flybyttet i Istanbul. Vi ble så forsinket at vi fikk spesial-eskorte gjennom flyplassen til neste fly.

Dramatisk hjemreise

Dessverre gikk det så fort at en av deltakerne skled i noe søl på gulvet og datt og brakk foten. Det førte til at to av lederne ble igjen sammen med henne.  Regner med at vi får hele den historien i en blogg ganske snart.