Gazas tøffeste mannfolk

I dag møtte vi en entusiastisk gjeng som har tatt på seg en enorm oppgave. Oppgaven de har gitt seg selv er å få slutt på vold mot kvinner i Gaza. Det palestinske senter for demokrati og konfliktløsing jobber med å øke bevisstheten rund spørsmålet i lokalsamfunnet og i det politiske miljø. De hadde oppnådd noen resultater, men samtidig hadde problemet økt pga den utrolig vanskelige livssituasjonen i Gaza. De anslo at 70 % av kvinnene ble utsatt for vold. Og når vi vet hvor store mørketall det er i slike saker, kan man kanskje si at oppgaven er umulig. Men de tenkte langsiktig, samtidig som de hjalp mange kvinner direkte, og det er jo utrolig viktig. De hadde hjulpet flere tusen kvinner siden de startet i 2007.  De jobbet med familieterapi, debrifing av kvinner som var utsatt for vold, skaffet advokathjelp til de som trengte det osv. De hadde 5 advokater ansatt ved senteret, sosialarbeidere og terapeuter.

Men hovedinnretningen deres var å jobbe med hele familien, for å prøve å endre forholdene slik at kvinnene kan bli i familien. Det har selvsagt med å gjøre at familien er viktig her nede, og at en skilt kvinne har meget lav status. Dessuten er det vanskelig for en kvinne å få skilsmisse. Det er 6 mulige grunner til at en kvinne kan få skilsmisse, deriblant vold. Mens hun må bevise volden, (hvilket ikke er så enkelt når både politi, dommere og leger stort sett er menn med omtrent samme holdninger), så trenger ikke mannen noe grunn for å få skilsmisse. Så for kvinnene er ofte dette siste utvei, når alt annet er prøvd.

Det som overrasket oss litt var at det var mange menn som jobbet på senteret, selv om over halvparten var kvinner. Typisk nok var mennene i ledelsen, men det kan faktisk i dette tilfellet være en fordel for alle. Det ga i alle fall en viss tngde overfor andre menn. Det gir ikke akkurat høy status i et slikt samfunn å jobbe med kvinnesaker, så all ære til disse mennene. De må være Gazas tøffeste mannfolk.

De jobbet bredt med spørsmålet, alt fra å gi ut brosjyrer til hjemmebesøk for å følge opp familier som hadde vært i kontakt med senteret. I tillegg til da å føre saker i retten for noen av disse voldsutsatte kvinnene. De kjørte kampanjer i radio og TV, de laget filmer, de lagt sosiale nettverk, kjørte kurs for advokater, politi og jobbet med lokale storfamileoverhoder.  De begynner å bli litt anerkjent både lokalt og politisk, men har en lang vei å gå. De har fått endret litt på lovverket, men ennå er det for eksempel ingen reell straff for æresdrap.

Et annet problem er at når det blir en skilsmisse, så har den forelder som ikke har ansvaret for barna ingen rett til å besøke ungene sine i den andres hjem. Derfor jobbet senteret med å få til besøksplasser der den andre forelder kunne ha barna en dag i uken. De jobbet også med kvinner som satt i fengsel, da de har det utrolig vanskelig. Det var heldigvis kun 37 kvinner i fengsel nå. De sørget også for en viss oppfølging når de kom ut igjen.

Senteret var ikke et krisesenter i norsk forstand, men det fantes faktisk et offentlig krisesenter der kvinner kunne være når sitasjonen var helt håpløs, men det hadde selvsagt alt for få plasser.

Vi fikk også fortalt en del enkelthistorier fra voldsutsatte kvinner, og det var ikke pent. Et problem som kom frem er at kvinnens svigerforeldre ofte er et problem, da familein ofte flytter inn hos dem etter bryllupet. Da bor de trangt, flere mannfolk som vil bestemme og konfliktnivået øker. Så flere billige boliger er en del av løsningen. Så vold mot kvinner er et komplekst problem som krever mange tiltak for å få en løsning. 

Etter en liten runde på kontoret til Norsk Folkehjlep med lunch, satte vi kursen mot Jerusalem. Grensepasseringen for oss 4 gikk greit denne gangen.  I Jerusalem rakk vi en liten tur i gamebyen, der vi besøkte klagemuren. Håper vi får tid til en tur til i gamlebyen, for det er et utrolig fasinerende sted.